Støre stakkar...

Det skrives mye om AP sitt snarlige valgnederlag.

Erna sitter trygt, gjør det bra og kan politikerkunsten. Men politikken hennes er tradisjonell høyrepolitikk - og den er det lov å mislike, eller like.

Høyre er et helt ålreit parti for folk som har økonomiske midler, og som klarer seg greit: De er liberale, men de har også sosial samvittighet og tro på velferdsstaten, de vet at landet ikke bare kan bestå av hvite snipper. de anerkjenner fullt ut partene i arbeidslivet og vet godt at mye bråk vil komme opp til overflaten om de prøver seg som forbundsdrepere.

Kort sagt: Høyrefolka har fortsatt partiet sitt! Og Høyre har da også fått sine nye velgere som ikke utelukkende er direktører, disponenter, grossere, skipsredere eller liknende- Smart trekk, da mange av disse nå trekkes et historiens slør over.

Og Høyre har vist seg å være i stand til både velstand, vekst og stabilitet. Med eller uten "sin" statsminister på toppen.

Tell opp høyrestatsministrene etter krigen , og du får opp et par stykker utålmodige besserwissere med litt for mye på programmet. John Lyng, Jan P. Syse, Kåre Willoch. Lyng var en parantes. 

Mens de to siste  var begge reformatorer med tidsnød, fordi de alltid trodde deres makt snart sto for fall.

Årsaken til at Arbeiderpartiet hadde oppslutning i goda gamle dager var veldig enkel:

Partiet visste alltid hvem de var til for.

Min datter sa i et program på Radio Orakel en gang dette, da AP sin mulige framtid ble berørt:

-" De kan bare ikke kalle seg "Fellespartiet" . Da er det over og ut!"

Dette var sanne ord.

Støre er en fin, kjekk og følsom mann. Med hodet fullt av ærlige hensikter. Men noen arbeider er han ikke.

Hans forsøk på språklig sjølproletarisering dann og vann, er bare litt komisk.Men det er ikke noe galt med en arbeiderpartimann med pen fremferd og høvelig språk, så lenge han husker hvem som stemmer AP. Noe han kraftig glemte et øyeblikk da han flørtet med Krf. Men det er faktisk et av de få feilstegene han har gjort - det øvrige som tas opp er  for det meste konservativ  eller ignorant mobbing. 

Hans tilbakeslag som skjedde etter det brutale angrepet på Kabul Serena Hotel fant sted 14. januar 2008, er både fysisk og psykisk merkbart slik han framstilles i mediene i dag, tolv år seinere.

Og han har aldri klaget over hva denne grusomme dagen må ha gjort med ham.

Støre leder i dag et parti som ikke vet hvem de er til for, med en litt for stor medlemsprosent som litt for godt husker partiets glansdager.

Og som har glemt at dagens arbeidere i Norge er offentlige lønnsmottakere, samt private ditto.

De tradisjonelle ting-produktive arbeiderne finnes fortsatt.

Men de snakker ikke norsk, får ikke lov å organisere seg, og er på tross av jobb i Norge, ansatt av et utenlandsk selskap.

Arbeiderpartiet må altså finne seg noen nye velgere, ikke en ny leder.

Vi som tradisjonelt har levd av lønna vår og betalt medlemskap til forbundene i tiår etter tiår har likt maktbalansen der vi ansatte hadde muskler til å stoppe arbeidsgiveres stadige iver etter å senke skattene, gjøre offentlige tjenester til næring, og være uenig i at latskap utelukkende fins hos timebetalte ansatte uten næringsinteresser.

Til og med offentlig ansatte forskere må nå hvert eneste år vise at de "lønner seg".

SV og MDG mener jo at de er svaret på høyresida i norsk politikk . Det kunne de kanskje vært, hvis de ikke var like moralistiske som Kristelig folkeparti var i 1970.

Men ingen liker å høre at det er noe galt med deg fordi du ikke kjøper grønn bil du ikke har penger til, tvinges til å sykle selv om du ikke har helse til det og at du faktisk liker en øl å ta deg en tur med snekka, som går på bensin.

De fleste jobber og strever for å imøtekomme livets og samfunnets krav. Og folk flest liker å motta råd. Men det er først etter at de har spurt.

Råd som gis ubedt, ønsker de færreste.

Råd som gis med moralistisk snert gidder ingen lytte til.

Arbeiderpartiet ville derfor være tjent med å rekruttere velgergruppa si til alle som er lønnsmottakere, og som ikke liker tendensen ved svekkede fagforeninger.

Og som ikke ser Høyre som det ultimate svaret på alle politiske utfordringer i Norge. Det er kan hend eikke synd på Støre. Elle rpå Arbeiderpartiet. 

Men det er synd på norsk arbeidskraft som  daglig utnyttes, som smuldrer opp i en global grøt av uorganisert arbeidskraft der rettigheter kun erstattes av plikter, der lønna synker år for år.  Og der ingen med gjennomføringskraft ser ut til å være interessert i problemet.