Bror min sitt liv..

.

Jeg har i den siste tida fått noen fotografier fra gamle dager. Broren min er på de fleste av dem. Han døde i 2009, etter et 49 år langt steinhardt og overraskende langt liv som rusmisbruker. Som barn hadde han barneepilepsi (petit mal) og hans bevissthet var preget av opp til 60 mindre anfall - i timen! Og dette i alle sine våkne timer.

Siden verken han eller vi andre søsken hadde foreldre som fungerte så var hans oppvekst preget av mye juling, hundrevis av nederlag og fullstendig mangel på interesse fra opphavet.
I dag ville nok vår mor vært fratatt enhver omsorg for barn.
Hun var primitiv, farlig og uberegnelig. Og rasende på sin egen skjebne. Og hadde nok en personlighetsforstyrrelsesdiagnose ingen visste om.

Men som vi ungene smertelig erfarte nesten daglig.

Min brors eneste fordel var at han visstnok liknet på faren vår fra hans egen barndom, noe som gjorde at han til en viss grad var beskyttet fra de verste voldsepisodene - som mor sto for med alle oss ungene. Ved flere tilfelle var han likevel svært nær ved å bli drept, i likhet med oss andre. Bare flaks gjorde at vi ungene overlevde hennes voldsomme raserianfall.
I motsetning til meg var Carl-Eric ikke skoleflink - naturlig nok siden han jo i praksis så verden kun i "annethvert bilde."

Og han var rusavhengig allerede som elleveåring. Han takket ja til absolutt alt som kunne gi en etterlengtet pause fra hverdagene. Uansett hva det var.

Siden jeg selv allerede var "oppgitt" av politi og skolemyndigheter på denne tida, ble det besluttet at min bror skulle "reddes" fra samme skjebne. Han ble derfor sendt til en spesialskole på Skotselv utenfor Hokksund, et sted han bodde gjennom hele ungdomsskolen. Der lærte han å bli en ganske durkdreven biltyv og en del annet som var nyttig å kunne som rusavhengig.
Og i motsetning til hva hans lærere mente, var han faktisk ganske lærenem .
Min bror var nemlig ikke dum, som alle dengang trodde. Han var sjuk, skada og etterhvert bitter. Men hodet fungerte som det skulle. Vel tilbake i heimen etter ungdomsskolen ble han flyttsame - han bodde der det falt seg. Overalt, unntatt hjemme-

Mange år som rusavhengig og arbeidsledig fikk sine pauser gjennom tilrettelagt arbeid og ymse behandling. Han var lenge på Stiftelsen Havnøy, og skulle bli båtbygger.
Det gikk jo ikke i lengden med den livsførselen han hadde. Rusmidler koster, og det ble mye kriminalitet - og mye av dette ble han tatt for. Han så nemlig ingen nevneverdig forskjell på å sitte inn og å være fri.

Noe han viste blant annet ved å flere ganger forsove seg til egne løslatelsesdatoer...

Jeg glemmer aldri en gang da jeg klissvåt etter å ha reist dit på motorsykkel i et elendig grisevær besøkte ham i Horten fengsel. Han måtte vekkes. Vel inne på besøksrommet kikket han på meg og spurte : "Jøsses, regner det?" Ja, svaret jeg. Det pisser ned!
-" Jaja," svarte Carl- Eric. -" Det er godt en sitter inn da."

Tønsberg Kommune fikk en dag den underlige ideen at verstingene blant byen yngre rusavhengige skulle sendes utenlands. Og han og flere andre havnet i franske Le Patriache, en multinasjonal institusjon som seinere ble dømt mange ganger for alvorlige tilfeller av vold og overgrep mot sine klienter, i flere land. Flere dommer stoppet videre drift, men først etter at alt for mange år hadde gått, og hundrevis av mennesker fra mange land i Europa var brukt som gratis slavearbeidere i "Patriarken" mange boligspekulasjoner - han kjøpte gamle steinborger og pusset dem opp.

Broren min var der i 87 og 88, 28 år gammel. Det endte til slutt med at han rømte hjem igjen. Uten penger, uten pass og nesten uten klær, gjennom et Europa som den gangen fortsatt hadde grensekontroller hist og her.

Vel hjemme viste det seg at han hadde lært seg gatefransk, gatespansk og gateportugisisk. Og to år med trakassering, juling, kulde, sult , tungt tvangsarbeid og annet faenskap kunne han takke kommunen for.

I årene etterpå levde han på sosialhjelp og fra hånd til munn. Han utviklet i all denne elendigheten merkelig nok ,av rein og skjær egeninteresse, en solid kompetanse på datamaskiner og programmer, og han ble brukt av mange til å hjelpe seg med alt fra programmering til oppbygging av maskiner. Vi var mange som hadde glede av hans hjelp på dette området!

Først da han var over førti år, og da med nesten tretti års erfaring fra rusliv, fengselsopphold, kriminalitet og hjemløshet, fikk han hjelp til en liten trygdeleilighet i Tønsberg.
Der levde han sine siste år med sin kjæreste. Og han fant en slags ro der.

Likevel: De to siste årene hans ble det mange og skumle overdoser. De siste vennene han hadde som ikke hadde problemer, forsvant nå en etter en. Han var nå blitt en bitter, herdet mann som ikke syntes livet hadde gitt ham noen form for rettferd.

Jeg satt på motorsykkelen min i Rjukan en sommerdag i 2009. Mobilen ringte, og min brors kjæreste ringte for å si at det sto om livet. Jeg satte nesa hjemover i en viss fart.
Litt seinere ringte hun igjen og meldte at han var død. Da hastet det jo ikke lenger så jeg kjørte hjemom og skiftet til vanlig tøy og bil før jeg kjørte inn til kapellet.
Der lå broren min. Jeg tok farvel med ham , og klappet ham på skulderen med disse ordene: -" Jaja Carl-Eric. Nå er det ikke noe håp lenger, bror. "

Jeg kjente der og da at jeg hadde håpet at han skulle bli frisk i hele førti år. Men slik ble det aldri.

Mange var glad i broren min. Han var nemlig også snill, hjelpsom, flink og forbausende lite krevende. Og han lever videre minst to steder - i oss som husker ham sin bevissthet, og i en liten datasky som stadig putter telefonnummeret hans tilbake på mine mobiltelefon når jeg sletter det.

Og han er å finne på kirkegården i Tønsberg - rett inn og skrått opp til venstre sånn omtrent tredve meter står hans gravstein...

Alle vi som prøvde å hjelpe ham, mislykkes med det. Det han fikk til i livet, klarte han på egen hånd. PÅ tross av nesten alle forutsetninger.

For hvert år som går forstår jeg bedre og bedre hvor krevende hans liv var.
Og nå vet du litt om det også.