Teigen er død.
Han har for meg eksistert som artist siden Popol Wuh ga ut sitt første album i 1972. Det er snart femti år, det . Kraftsangeren og progrockeren som mestret symfonisk rock sammen med landets på den tid beste musikere, sklei etterhvert ut i listepopens verden via infantile og banale morsomheter i Prima Vera, et noenårig musikkpåfunn som ble elsket av alle som likte å le av promp og sånn, og ikke skammet seg over det heller.
Tidlig på syttitallet kunne hvem som helst, også jeg, stikke innom faren hans, Arne Teigen. Han hadde nemlig frisørsalong midt i byen. Ba man pent, fant han fram konsertgitaren sin med felehullene også, en gitar han påstod at sønnen hadde brukt flittig som guttunge.
Men tida gikk, og plutselig ble han listepop-ballademann. Som en moderne grammofonsjarmør trollbandt han hele det Norge som likte klissete popmusikk om optimisme, kjærlighet og avskjeder og sånt noe.
Meg mistet Teigen den dagen han ble Prima Vera-mann. Jeg lo ikke da, og jeg ler ikke nå. Den humoren tiltalte aldri meg.
En dag på åttitallet ble han så gift med selveste Meieri-Guri, ei dame som både spilte bra piano og sang pent og ordentlig. Og som reklamerte for mjælk på kino.
Ikkeno rock der i gården!
Anita Skorgan og Jahn Teigen holdt i hop et par tre år, så var det slutt - men ikke før både forelskelsen, barnefødselen, skilsmissen og krangelen hadde fylt den da nokså ferske sladderpressa av typen Se & Hør med dusinvis av sider om paret og etterhvert familien.
At temmelig u-pene Teigen greidde å kapre den kjernesunne og vakre meieriguri var vi mange unggutter som ikke forsto noe av .
Men misunnelige var vi, så klart. Et klarer bilde på "The beauty and the beast" hadde vi til da ikke hatt i Norges land.
Og dette ble et bilde i min hjerne på noe vi etterhvert skulle få smaken av mang en gang: Livet er ikke rettferdig!
Men pene jenter vil alltid forledes to the bad and ugly guys...
Grand Prix, eller melodifestivalen var popmusikk med i blant snåle regler for deltakelse , ble Teigens hovedscene i livet - det var der han ble en moderne variant av Jens Book Jensen, eller en skygge av samtidige Åge Aleksandersen, som faktisk BLE den nye Jens Boook Jensen på ordentlig.
Som grammofonsjarmører manglet de begge en vesentlig substans; Et Godt Utseende. Uten at det betydde stort.
Bygdenorge elsket Åge, og han spilte faktisk skikkelig musikk som innpakning til låtene sine, i motsetning til Teigens der arrangementene ble mer og mer klissete med tida. Enkelte unntak forekom - musikalen Fantomets Bryllup var blant annet en festforestilling der rockens alle virkemidler ble tatt i bruk, uten synderlig hensynstaken til kommersielle interesser.
Men Norge trallet og sang hits fra begge disse gutta - ofte med blanke blikk...
Som lokal "Tønsbergenser" er det umulig å ikke ta med enkelte mindre heldige sider ved Teigen. Han ødela blant annet fullstendig livet til en byggmester da han på grunn av sin egen pengemangel gjorde vedkommende konkurs. Årsaken til pengemangelen var ikke at Teigen ikke tjente penger, tvert om, Han solgte plater så det suste, og var på topp i landet.
Men han trodde nok kanskje at pengekassa si var umulig å tømme, og en skal ikke se bort fra at han sponset noen venners forretningsideer for å være snill - og at han tapte på det også.
Han tok en tid også mye plass da han var medeier i restaurant i Tønsberg sammen med blant annet sin venn Helge Hammelow Berg, en godseiersønn og tidligere TV-programleder, som i følge enkelte aldri har lært seg vanlig folkeskikk eller å opptre med enkel ydmykhet overfor folket.
Og som i følge andre er verdens beste og mest lojal venn. Sannheten er vel et sted midt i mellom der også.
Jeg fikk selv en gang oppleve at restauranteierne, Teigen inkludert, ville kaste ut noen av gjestene i restauranten sin fordi "de ville ha akkurat den plassen".
Jeg var en av de gjestene , og husker godt irritasjonen de tre skapte. vi hadde sittet der i timevis, og plassen var vår , den. Det ble dramatisk - Noen av oss klarte såvidt med nød og neppe å forhindre at min daværende bedre halvdel i raseri beit seg fast i ryggen til Jahn Teigen!
Det kunne ha blitt et stygt minne...
Jeg er ikke av dem som mener at livet skal leves feilfritt. Jeg har gjort mye dumt i mitt liv.
Og Jahn Teigen er et perfekt eksempel på levd liv, han gledet mange, ja utallige - han såret noen, han ødela også et par stykker og han drev rovdrift på seg selv i den grad at han ikke ble noen veldig gammel mann før han ruslet for godt.
Men jeg mener at en manns ettermæle skal avspeile en tilnærmet sann virkelighet - ikke en diger porsjon panegyrisk oppgulp som rosemaler vedkommende til ugjenkjennelighet. Noe nyhetene var fulle av dagen etter Teigens død. En flau forestilling Teigen sjøl neppe ville godtatt.
Ja, Teigen var populær hos mange, han var raus, han var et helvetes flott talent og en rasende god sanger. Han viste seg også å bli en god popmusikk-komponist, en kunstart som ikke på langt nær er så enkel som det kan virke som.
Men han var alltid sentral, i midten av all virak omkring seg - og alt og alle flokket seg om ham i mesteparten av hans liv. Han må ha følt at han skyldte denne flokken å opptre standby uten pause - og det forklarer kanskje hvorfor han flyttet til Sverige for å endelig finne litt fred.
Teigen var ingen helgen. Han var et vanlig menneske med menneskelige oppfatninger: Han ville tjene penger på for ham lettest mulig måte, og han forsto at livet er lettere som popartist enn som alternativ rockemusiker.
Dette gjorde ham nokså lettbent som artist,særlig med tanke på hvor god han egentlig kunne ha blitt om han hadde gått en annen vei, og min spådom er at det er nok ikke musikken til Teigen som vil få et evig liv.
Gårsdagens pop er fort avlegs. I hvert fall den som ikke får labelen "evergreens".
Mens hans enorme artisteri og sceneopptreden, hans vennlighet overfor publikum og hans ukuelige vilje til å glede omverdenen med sine kunster, vil det gå lenge til vi får se som matcher.
Kom Teigen inn i et rom, var alle i rommet plutselig på fest! Den evnen er de færreste av oss forunt.
Nå må vi lage festen sjøl, for Jahn Teigen har meldt evig avbud.
Han har for meg eksistert som artist siden Popol Wuh ga ut sitt første album i 1972. Det er snart femti år, det . Kraftsangeren og progrockeren som mestret symfonisk rock sammen med landets på den tid beste musikere, sklei etterhvert ut i listepopens verden via infantile og banale morsomheter i Prima Vera, et noenårig musikkpåfunn som ble elsket av alle som likte å le av promp og sånn, og ikke skammet seg over det heller.
Tidlig på syttitallet kunne hvem som helst, også jeg, stikke innom faren hans, Arne Teigen. Han hadde nemlig frisørsalong midt i byen. Ba man pent, fant han fram konsertgitaren sin med felehullene også, en gitar han påstod at sønnen hadde brukt flittig som guttunge.
Men tida gikk, og plutselig ble han listepop-ballademann. Som en moderne grammofonsjarmør trollbandt han hele det Norge som likte klissete popmusikk om optimisme, kjærlighet og avskjeder og sånt noe.
Meg mistet Teigen den dagen han ble Prima Vera-mann. Jeg lo ikke da, og jeg ler ikke nå. Den humoren tiltalte aldri meg.
En dag på åttitallet ble han så gift med selveste Meieri-Guri, ei dame som både spilte bra piano og sang pent og ordentlig. Og som reklamerte for mjælk på kino.
Ikkeno rock der i gården!
Anita Skorgan og Jahn Teigen holdt i hop et par tre år, så var det slutt - men ikke før både forelskelsen, barnefødselen, skilsmissen og krangelen hadde fylt den da nokså ferske sladderpressa av typen Se & Hør med dusinvis av sider om paret og etterhvert familien.
At temmelig u-pene Teigen greidde å kapre den kjernesunne og vakre meieriguri var vi mange unggutter som ikke forsto noe av .
Men misunnelige var vi, så klart. Et klarer bilde på "The beauty and the beast" hadde vi til da ikke hatt i Norges land.
Og dette ble et bilde i min hjerne på noe vi etterhvert skulle få smaken av mang en gang: Livet er ikke rettferdig!
Men pene jenter vil alltid forledes to the bad and ugly guys...
Grand Prix, eller melodifestivalen var popmusikk med i blant snåle regler for deltakelse , ble Teigens hovedscene i livet - det var der han ble en moderne variant av Jens Book Jensen, eller en skygge av samtidige Åge Aleksandersen, som faktisk BLE den nye Jens Boook Jensen på ordentlig.
Som grammofonsjarmører manglet de begge en vesentlig substans; Et Godt Utseende. Uten at det betydde stort.
Bygdenorge elsket Åge, og han spilte faktisk skikkelig musikk som innpakning til låtene sine, i motsetning til Teigens der arrangementene ble mer og mer klissete med tida. Enkelte unntak forekom - musikalen Fantomets Bryllup var blant annet en festforestilling der rockens alle virkemidler ble tatt i bruk, uten synderlig hensynstaken til kommersielle interesser.
Men Norge trallet og sang hits fra begge disse gutta - ofte med blanke blikk...
Som lokal "Tønsbergenser" er det umulig å ikke ta med enkelte mindre heldige sider ved Teigen. Han ødela blant annet fullstendig livet til en byggmester da han på grunn av sin egen pengemangel gjorde vedkommende konkurs. Årsaken til pengemangelen var ikke at Teigen ikke tjente penger, tvert om, Han solgte plater så det suste, og var på topp i landet.
Men han trodde nok kanskje at pengekassa si var umulig å tømme, og en skal ikke se bort fra at han sponset noen venners forretningsideer for å være snill - og at han tapte på det også.
Han tok en tid også mye plass da han var medeier i restaurant i Tønsberg sammen med blant annet sin venn Helge Hammelow Berg, en godseiersønn og tidligere TV-programleder, som i følge enkelte aldri har lært seg vanlig folkeskikk eller å opptre med enkel ydmykhet overfor folket.
Og som i følge andre er verdens beste og mest lojal venn. Sannheten er vel et sted midt i mellom der også.
Jeg fikk selv en gang oppleve at restauranteierne, Teigen inkludert, ville kaste ut noen av gjestene i restauranten sin fordi "de ville ha akkurat den plassen".
Jeg var en av de gjestene , og husker godt irritasjonen de tre skapte. vi hadde sittet der i timevis, og plassen var vår , den. Det ble dramatisk - Noen av oss klarte såvidt med nød og neppe å forhindre at min daværende bedre halvdel i raseri beit seg fast i ryggen til Jahn Teigen!
Det kunne ha blitt et stygt minne...
Jeg er ikke av dem som mener at livet skal leves feilfritt. Jeg har gjort mye dumt i mitt liv.
Og Jahn Teigen er et perfekt eksempel på levd liv, han gledet mange, ja utallige - han såret noen, han ødela også et par stykker og han drev rovdrift på seg selv i den grad at han ikke ble noen veldig gammel mann før han ruslet for godt.
Men jeg mener at en manns ettermæle skal avspeile en tilnærmet sann virkelighet - ikke en diger porsjon panegyrisk oppgulp som rosemaler vedkommende til ugjenkjennelighet. Noe nyhetene var fulle av dagen etter Teigens død. En flau forestilling Teigen sjøl neppe ville godtatt.
Ja, Teigen var populær hos mange, han var raus, han var et helvetes flott talent og en rasende god sanger. Han viste seg også å bli en god popmusikk-komponist, en kunstart som ikke på langt nær er så enkel som det kan virke som.
Men han var alltid sentral, i midten av all virak omkring seg - og alt og alle flokket seg om ham i mesteparten av hans liv. Han må ha følt at han skyldte denne flokken å opptre standby uten pause - og det forklarer kanskje hvorfor han flyttet til Sverige for å endelig finne litt fred.
Teigen var ingen helgen. Han var et vanlig menneske med menneskelige oppfatninger: Han ville tjene penger på for ham lettest mulig måte, og han forsto at livet er lettere som popartist enn som alternativ rockemusiker.
Dette gjorde ham nokså lettbent som artist,særlig med tanke på hvor god han egentlig kunne ha blitt om han hadde gått en annen vei, og min spådom er at det er nok ikke musikken til Teigen som vil få et evig liv.
Gårsdagens pop er fort avlegs. I hvert fall den som ikke får labelen "evergreens".
Mens hans enorme artisteri og sceneopptreden, hans vennlighet overfor publikum og hans ukuelige vilje til å glede omverdenen med sine kunster, vil det gå lenge til vi får se som matcher.
Kom Teigen inn i et rom, var alle i rommet plutselig på fest! Den evnen er de færreste av oss forunt.
Nå må vi lage festen sjøl, for Jahn Teigen har meldt evig avbud.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar