Horekunder og rasister og sånt noe..

Krigen:

Jeg vokste opp med et glansbilde av at Norge besto av «Gode Nordmenn». Etterkrigspropagandaen påsto hardnakket at nesten alle nordmenn var antinazister, med unntak av noen få svikere – som stort alle ble avlivet i "fortjente dødsdommer",  etter at krigen var slutt.

Rasisme:

Det blir nå for tida, spurt om Thor Heyerdahl egentlig var rasist. Basert på hans forskning om et lyshudet overlegent folkeslag som han aldri fant, men alltid lette etter.

Prostitusjon:

For ikke så mange år siden ble prostitusjon forbudt, ikke å selge men å kjøpe. Kundene fikk betegnelsen horekunder. Inntrykket var at slike folk, var det få av her i Norge. Det var horene som var problemet, ikke kundene...

Me-Too

De siste årene har vi hatt me too-bevegelen. Heldigvis uten "svenske tilstander" der hvem som helst havner i offentlig gapestokk for hva som helst, men likevel med et solid inntrykk av at det også i Norge finnes mange «fæle menn» som med vitende og vilje har tråkket på kvinners fundamentale rettigheter – ikke minst den ene viktige, om at de har rett til å være i fred.

Svarene:

Livet har lært meg at denne svart/hvitt-tenkningen er tåpelig og kun egnet til å skape meningsløse overskrifter. Årsaken er denne:

Krigen:

Før og under krigen var det mange nordmenn som var sympatisk innstilt til nazismen og Hitler. Svært mange sympatisører var for eksempel å finne i politiet. Mange samfunnstopper, ikke minst de som leste Aftenposten, anså Adolf som olje på et opprørt verdenshav. Og nazismen som det eneste håp mot verdenskommunismen.

Rasisme

Å spørre om Heyerdahl var rasist er egentlig historieløst. Alle nordmenn var nemlig rasister før i tida. Ikke nødvendigvis av vond vilje, men av uvitenhet.  Norge har  jo ingen naboland med mørk hud, antallet bosatte i Norge med mørk hud kunne før 1950 telles på et par hender, så historiene om hottentotter, Vesle Svarte Sambo og «neger-reklamer» på pepper og kaffe var ansett som eksotisk og fremmed, og man trengte ikke forholde seg til andre folkeslags virkelighetsforståelse. Selv hadde jeg en afrikansk kusine, som tidlig på sekstitallet var så sjeldent, at både voksne og barn her i Norge prøvde å stryke fargen av huden hennes med fingrene….

Prostitusjon:

Om prostitusjon er det det å si at Norge har i hundrevis av år vært en sjøfartsnasjon. Praktisk talt alle sjøfolk var horekunder før i tida. Dette ble ikke ansett som galt, men som et frynsegode som fulgte med sjømannsyrket. Jo nærmere Norge man kom, jo mer galt var det å kjøpe horer - men var man langt fra hjemlandet var det bare lommeboka som satte grensene, ikke samvittigheten. Det var stor forståelse for at sjømannens savn og lengsler hadde krav på stell og pleie av kyndige prostituerte – så lenge det foregikk langt borte fra vårt lands grenser.

Me-too:

Etter krigen gikk kvinner i hele Europa, som i de siste fem årene hadde fylt mennenes plass i det sivile samfunnet, ettersom mennene kriget, tilbake til kjøkken, familie og til å være en fysisk attributt og seksuell glede for sine menn, i en rasende fart. På rekordtid forsvant kvinnene fra fremskutte offentlige posisjoner til å bli hjemlig pynt. Begrepene «Det svake kjønn» og motsatt, «det sterke kjønn» var så etablert at selv den germanske grammatikken var formet av den. Mannen skulle forsørge, kvinnen skulle være mannens lyst og glede. Ridderligheten og lidderligheten gikk snart ikke å skille – kvinner ble objekter – for menn.

De fleste menn mente snart at kvinners plass var i hjemmet. Og mange kvinner var enige med dem. Og det var den gang ikke noe som helst galt i at en attributt, pyntegjenstand og et seksuelt objekt fra tid til annen ble brukt i det øyemed å forlyste menn.  Det skulle ta nesten sytti år før det selvfølgelige skjedde – at kvinner selv bestemmer hvem som skal ha fysisk kontakt med dem. Og når.

I tida fram til Me-Too var objektivisering,  eller tingliggjøring av kvinner det normale, ikke det uvanlige! Alle menn gjorde dette i større eller mindre grad, og de fleste kvinner trodde faktisk det skulle være slik.