Enkelte ting norske politikere driver med er totalt uforståelig. Den som har beskrevet dette best er nok Odd Børretzen. han skrev dette: -. " En nordmann er et menneske som elsker å slå seg selv i hodet med en hammer, fordi det er så deilig når det holder opp."
Min tolkning er at vi nordmenn i tillegg til å elske å plage seg sjøl, driver svært mye med ting som er både meningsløst og bortkastet.
La meg komme med noen eksempler:
1: Kriminalisering av narkomane:
Nå har Norge straffet rusmisbrukere som bruker stoff i mer enn sytti år. Og de gjør det fortsatt, OGSÅ ETTER AT man har gitt opp å straffe alkoholikere med løsgjengerloven og liknende institusjoner som alle var ment å skulle få alkoholikere bort fra flaska.
I tillegg har narkomane nå fått pasientstatus, noe som har revet ned de siste håp om at narkomane på noen måte skal ta ansvar for sin egen situasjon i behandlingssammenheng. Det som skjer nå er at subtitusjonsterapi er blitt det store, ikke lenger for å bli rusfrie, men for å "opprettholde livskvalitet".
Hvis noen tror at livet på subutex er livskvalitet for majoriteten av rusmisbrukerne så må de tro om igjen. Dette livet innebærer mange prøvelser for pasientene.
Dessuten har tradisjonell behandling av narkomane, som har kostet en formue siden oppstarten, spilt fallitt - kun en av fem blir rusfrie .- et all som er helt identisk med de narkomane som slutter med rus uten noen form for behandling. Rusmisbrukere klarer ikke nyttigjøre seg behandling. men de klarer fint å nyttiggjøre seg omsorg, medisinsk sårbehandling og hjelp til tak over hodet selv om de har dårlig boevne.
Norge bør derfor gi opp behandling-de som slutter klarer det uten hjelp. Men Norge bør alltid tilby omsorg og medisinsk behandling som ikke er tuftet på substitusjonsterapi.
2: Hjelp og misjonering i utviklingsland:
I tiår etter tiår har Norge dytta penger inn i fattige land. Og dette ut fra den tanke at norske verdier, deriblant kristendommen er så utrolig bra at den passer inn hos alle folkeslag i hele verden.
Utallige er historiene om hvor mislykket dette er. Det gamle prinsippet om at gir du en sulten mann en fisk, metter du ham for en dag. Lærer du ham å fiske , er han mett alle sine dager har Norge misforstått. De tror at det menes: -" Lærer du en mann å fiske på vår norske måte".
Slik er det ikke.
Et godt og gammel eksempel er dette: Ethvert land måles på kvalitet ved å beregne barnedødeligheten. Er den høy, er det dårlige greier. Norge sørget derfor for at et afrikansk land ( skal ikke nevne hvilket) fikk redusert barnedødeligheten kraftig.
Tilsynelatende flotte greier, men så: Landet vi snakker om her,var tuftet på enkelt landbruk. Landets arvelover tilsa at barna arvet gården når foreldrene døde. Mang familier fikk mange barn, men få av dem levde lenge nok til å arve noe. Dermed var på en måte systemet bærekraftig - de barna som overlevde var omtrent det samme antall eldre som døde. Da barnedødeligheten ble redusert ble arvelovene en katastrofe, flere og flere måtte gjennom arven dele de allerede små jordlappene, og det var ikke lenger nok til noen.
Dette problemet løste Norge aldri, det ble løst av landet selv. Men problemet var skapt av Norge.
Mange afrikanske land har i dag ufattelig mange ressurser, men å vise dette bryter med Norges tanke om å vite best hva som er bra ikke bare i Norge, men i hele den vide verden.
3: Integrering av immigranter som kommer til Norge:
Norge er så skråsikker på sin egen fortreffelighet at de i mange tiår har vært sikker på at alle som kommer hit, blir integrert av seg selv i tidens løp.
Denne politikken har vært så fremtredende at alle tegn på det motsatte, blir skjøvet bort og vekk både fra media og i politikken.
Men: Muslimsk fundamentalisme, kravet om nicab og burka i norsk offentlighet, koranskoler i hjemlandet, muslimske døgntilbud for barn i Norge, protester mot norsk mat i skole og barnehage, halalslakterier og moskeer viser alle det samme: Folk som kommer fra andre steder enn Norge, foretrekker mange ting i den kulturen de kommer i fra.
Det er ikke noe galt i det - men det er noe veldig galt i at Norges politikere ennå ikke tar inn over seg at integrering er en feilslått politikk, etter femti år med stadig økende innvandring.
Det er en grunn til at populistiske partier vinner fram. De har dessverre ikke løsningene, men en ting skal de ha: De har stilt de rette spørsmålene!
Jon Michelet fikk en gang i tida kjeft for å skrive dette: La oss ta inn en million innvandrere! I dag HAR vi en million innvandrere. Dette har gitt Norge ufattelig mange gleder og fordeler. Innvandrer har bidratt betydelig til at norsk økonomi er så bra som den er. Tenk for eksempel på at den eneste geologen som mente at det var olje i Nordsjøen, var en innvandrende geolog fra Irak! Uten ham er det ikke sikkert det hadde blitt noe norsk oljeeventyr.
Men at muslimske fundamentalister skal presse sin religion og tenkemåte inn i norsk hverdag er både galt og i strid med norsk lov, blant annet loven om likestilling mellom kjønnene.
Norske politikere må derfor sette tydelige grenser på hva som er OK og ikke, og gi opp tanken om integrering. I Amerika finnes i dag like mange nordmenn som det er i Norge. Selv om de fungerer i USA så spiser de ennå vafler, liker lutefisk og en del andre ting som amerikanere flest ikke begriper noenting av.
Årsaken til at dette har gått bra, er at USA hele tiden har utviklet en politikk som tar hensyn til at landet er grunnleggende multietnisk og multikulturelt. Noe religionsfriheten i USA er et eksempel på.
4: Likestillinga anno 2019.
Da likestillingsspørsmålet kom opp for omtrent femti år siden, ble det en politisk suksess initiert av folket selv, det vil si den kvinnelige delen av den. De hadde fått nok, og forlangte endringer. Politikerne, selv de mest stivbeinte mannlige utgaven, måtte bare gi seg: Kvinnene kom etterhvert ut i samfunnsliv og arbeidsliv. Idag er det faktisk et flertall av kvinner på universitetene, og de fleste norske kvinner av i dag kan si seg økonomisk og sosialt likestilt.
Noe som reflekteres blant annet i den nye ekteskapsloven, vernepliktsbestemmelsene, lønninger i alle offentlige stillinger og så videre. Men mange kvinner tviholder på at de fortsatt er taperne i samfunnet med tanke på likestilling. Og dette er feil.
Underveis så har det skjedd at mange menn har kommet i den situasjonen at det er dem som taper kampen om likestilling i samfunnet. Det gjelder spørsmål om helse, ( flest selvmord, flest med kreft) om utdanning, (flest skoletapere, flest arbeidsledige på grunn av manglende kompetanse) om muligheter på ekteskapsmarkedet ( en av fire menn blir aldri far) og felles for alle områdene er at ingen politikere bryr seg om dette - de fleste svever fortsatt i den villfarelsen at det er kun kvinnene som taper på ulike områder i samfunnet. Det er for eksempel omtrent seks hundre kvinner hvert år som får brystkreft.
Disse får behandling for selve kreften, og av hensyn til den kvinnelige identiteten får de også rekonstruert brystet om de ønsker dette. Men det er tusen menn som for prostatakreft hvert år, og for de fleste kan de anse sitt sexliv som tapt etterpå.
Mens det bevilges hundre millioner til forskning på brystkreft, nøyer man seg med tretti millioner til forskning på prostatakreft...
Det påstås for eksempel stadig at kvinner tjener mindre enn menn for likt arbeid. Men det sies aldri at årsaken er at kvinner jobber mindre enn menn. Eller at de velger yrker der lønnen er lavere og ansvaret mindre. Og dette tøyset pågår på tross av at kvinneforskningen selv har prøvd å ta livet av denne myten. Det eneste gode eksemplet der dette fortsatt stemmer, er i finans. Og de som jobber der, forhandler fram sine egne lønninger , og de er basert på bonus og suksess.
NAV:
En eneste politiker klarte å kjempe fram idiotiet om at tre ulike etater, der to av dem var statlige og en kommunal, at de skulle slås sammen til et digert felles direktorat. Hver og en av de gamle institusjonene hadde enorme oppgaver, og ditto regelverk som det tar år å sette seg inn i. Først gjennom en årelang utdanning, deretter gjennom flere års praksis. Sammenslåingen ble gjort "Av hensyn til individets rettigheter. "
I dag er NAV en diger byråkratisk klump av politisk moralisme der ikke engang de ansatte selv begriper eller overskuer mål og retning for direktoratet, Antaller regler er så enormt at ike engang rettsvesenet klarer å skille snørr og bart, med grusomme resultater for enkeltmennesker som resultat.
Velferd, som er ment å være et fantastisk hjelpende instrument for de svakeste i samfunnet, ender opp med å bli en kontrollinstans som skal avsløre juks og bedrag.
Alle vi som er foreldre har måttet utføre den vanskelige kunsten å vite når en skal belønne og når en skal straffe. Dette er vrient, selv med de få menneskene vi kjenner best i hele verden. Å tro at en offentlig instans skal makte det samme med halvannen million mennesker er direkte tåpelig.
Selv i dag, etter at politikere, rettsvesen og politi er avslørt, er den eneste reaksjonen at ineg implisrte "forstå hvordan dette har kunnet skje" . Dette er årets løgn - grunnen til at dette har kunnet skje er at påstandene til et visst parti, om at NAV-klienter er latsabber og snyltere, har spredt seg som ild i tørt gress til nesten alle partier. Selv Stortinget har gått på denne bløffen, og fattet vedtak i tråd med dette vanvittige trangsynet om at fattigfolk flest er noen lurendreiere. Dette i en tid der de rike tilstås stadig flere fordeler så som lavere skatt, avgifstfrie biler og fritak fra ulike avgifter innen eiendom og arv.
KONKLUSJONER:
Narkomane er en gruppe som ikke lar seg behandle etter vanlige prinsipper. Hadde fire av fem hjertepasienter sagt dette; -" Jeg er ikke motivert for behandling idag," når et stort kirurgisk team står klart til å operere så hadde behandlingen blitt nedlagt på dagen!
Norges merkelige idè om U-hjelp, at våre verdier er universelle, er det ikke flertall for på vår planet. Mange stater mener helt andre ting om dette. Å fortsette en politikk der vi påstår å vite best er ikke bare frekt, det er ødeleggende for å oppfattes med respekt ute i verden. Norge må derfor lære seg at ethvert land tror seg å vite best for sine egne innbyggere, selv om vi er uenige.
Immigranter er ikke tomme skall som skal pådyttes våre verdier som en naturlig prosess. Ethvert voksent menneske har allerede sine klare oppfatninger om hva som er bra og dårlig, og det skal mer til enn norsk politisk blåøydhet for å ta knekken på det. MEN Norge både skal og kan sette grenser for hvor stort handlingsrom immigranter skal ha de årene de lever her. Og det betyr at man må velge: Vil man bruke burka eller niqab på jobben, så kan man ikke jobbe med folk i offentlig sektor!
Hver femte nordmann har i dag et dobbelt sett verdier å forholde seg til: De norske og de som kommer fra vedkommendes, eller i det minste foreldrenes hjemland. Dette er både en forbannelse og en berikelse for oss. Og politikerne må ta opp i seg begge deler i sin praktiske politikk.
Likestillingen har vært både en frigjørende og økonomisk suksess for Norge. Den har også revet over gamle forsørgerlenker. Men den har også skapt problemer. Et av dem er at menns problemer i noen sammenhenger har blitt usynliggjort av det åpenbare kvinneperspektivet. Et av dem er for eksempel at det hvert år blir færre og færre mannlige lærere i norsk skole. Dette gjør det vanskeligere å være gutte-elev. Likestilling kan og må ikke ses utelukkende i et kvinneperspektiv lenger. Likestiling er i dag en kamp for alle menneskers rettigheter i samfunnet.
NAV: Skal kun ha som oppgave å hjelpe de svake. Punktum.
Og noen helt andre, ja en helt ny enhet,skal sørge for at det ikke jukses. Disse to enhetene skal det være vanntette skott i mellom. Og de ulike regjeringer skal ikke detaljstyre underveis i sine regjeringstid, Endring av velferdslover skal skje over tid, gjerne med to tredels flertall i alle saker. Velferd er altfor alvorlig til å overlates til det største partiet i en regjering aleine. Særlig i disse populistiske tider, der moralisering over andre menneskers liv er blitt regelen og ikke unntaket.
Min tolkning er at vi nordmenn i tillegg til å elske å plage seg sjøl, driver svært mye med ting som er både meningsløst og bortkastet.
La meg komme med noen eksempler:
1: Kriminalisering av narkomane:
Nå har Norge straffet rusmisbrukere som bruker stoff i mer enn sytti år. Og de gjør det fortsatt, OGSÅ ETTER AT man har gitt opp å straffe alkoholikere med løsgjengerloven og liknende institusjoner som alle var ment å skulle få alkoholikere bort fra flaska.
I tillegg har narkomane nå fått pasientstatus, noe som har revet ned de siste håp om at narkomane på noen måte skal ta ansvar for sin egen situasjon i behandlingssammenheng. Det som skjer nå er at subtitusjonsterapi er blitt det store, ikke lenger for å bli rusfrie, men for å "opprettholde livskvalitet".
Hvis noen tror at livet på subutex er livskvalitet for majoriteten av rusmisbrukerne så må de tro om igjen. Dette livet innebærer mange prøvelser for pasientene.
Dessuten har tradisjonell behandling av narkomane, som har kostet en formue siden oppstarten, spilt fallitt - kun en av fem blir rusfrie .- et all som er helt identisk med de narkomane som slutter med rus uten noen form for behandling. Rusmisbrukere klarer ikke nyttigjøre seg behandling. men de klarer fint å nyttiggjøre seg omsorg, medisinsk sårbehandling og hjelp til tak over hodet selv om de har dårlig boevne.
Norge bør derfor gi opp behandling-de som slutter klarer det uten hjelp. Men Norge bør alltid tilby omsorg og medisinsk behandling som ikke er tuftet på substitusjonsterapi.
2: Hjelp og misjonering i utviklingsland:
I tiår etter tiår har Norge dytta penger inn i fattige land. Og dette ut fra den tanke at norske verdier, deriblant kristendommen er så utrolig bra at den passer inn hos alle folkeslag i hele verden.
Utallige er historiene om hvor mislykket dette er. Det gamle prinsippet om at gir du en sulten mann en fisk, metter du ham for en dag. Lærer du ham å fiske , er han mett alle sine dager har Norge misforstått. De tror at det menes: -" Lærer du en mann å fiske på vår norske måte".
Slik er det ikke.
Et godt og gammel eksempel er dette: Ethvert land måles på kvalitet ved å beregne barnedødeligheten. Er den høy, er det dårlige greier. Norge sørget derfor for at et afrikansk land ( skal ikke nevne hvilket) fikk redusert barnedødeligheten kraftig.
Tilsynelatende flotte greier, men så: Landet vi snakker om her,var tuftet på enkelt landbruk. Landets arvelover tilsa at barna arvet gården når foreldrene døde. Mang familier fikk mange barn, men få av dem levde lenge nok til å arve noe. Dermed var på en måte systemet bærekraftig - de barna som overlevde var omtrent det samme antall eldre som døde. Da barnedødeligheten ble redusert ble arvelovene en katastrofe, flere og flere måtte gjennom arven dele de allerede små jordlappene, og det var ikke lenger nok til noen.
Dette problemet løste Norge aldri, det ble løst av landet selv. Men problemet var skapt av Norge.
Mange afrikanske land har i dag ufattelig mange ressurser, men å vise dette bryter med Norges tanke om å vite best hva som er bra ikke bare i Norge, men i hele den vide verden.
3: Integrering av immigranter som kommer til Norge:
Norge er så skråsikker på sin egen fortreffelighet at de i mange tiår har vært sikker på at alle som kommer hit, blir integrert av seg selv i tidens løp.
Denne politikken har vært så fremtredende at alle tegn på det motsatte, blir skjøvet bort og vekk både fra media og i politikken.
Men: Muslimsk fundamentalisme, kravet om nicab og burka i norsk offentlighet, koranskoler i hjemlandet, muslimske døgntilbud for barn i Norge, protester mot norsk mat i skole og barnehage, halalslakterier og moskeer viser alle det samme: Folk som kommer fra andre steder enn Norge, foretrekker mange ting i den kulturen de kommer i fra.
Det er ikke noe galt i det - men det er noe veldig galt i at Norges politikere ennå ikke tar inn over seg at integrering er en feilslått politikk, etter femti år med stadig økende innvandring.
Det er en grunn til at populistiske partier vinner fram. De har dessverre ikke løsningene, men en ting skal de ha: De har stilt de rette spørsmålene!
Jon Michelet fikk en gang i tida kjeft for å skrive dette: La oss ta inn en million innvandrere! I dag HAR vi en million innvandrere. Dette har gitt Norge ufattelig mange gleder og fordeler. Innvandrer har bidratt betydelig til at norsk økonomi er så bra som den er. Tenk for eksempel på at den eneste geologen som mente at det var olje i Nordsjøen, var en innvandrende geolog fra Irak! Uten ham er det ikke sikkert det hadde blitt noe norsk oljeeventyr.
Men at muslimske fundamentalister skal presse sin religion og tenkemåte inn i norsk hverdag er både galt og i strid med norsk lov, blant annet loven om likestilling mellom kjønnene.
Norske politikere må derfor sette tydelige grenser på hva som er OK og ikke, og gi opp tanken om integrering. I Amerika finnes i dag like mange nordmenn som det er i Norge. Selv om de fungerer i USA så spiser de ennå vafler, liker lutefisk og en del andre ting som amerikanere flest ikke begriper noenting av.
Årsaken til at dette har gått bra, er at USA hele tiden har utviklet en politikk som tar hensyn til at landet er grunnleggende multietnisk og multikulturelt. Noe religionsfriheten i USA er et eksempel på.
4: Likestillinga anno 2019.
Da likestillingsspørsmålet kom opp for omtrent femti år siden, ble det en politisk suksess initiert av folket selv, det vil si den kvinnelige delen av den. De hadde fått nok, og forlangte endringer. Politikerne, selv de mest stivbeinte mannlige utgaven, måtte bare gi seg: Kvinnene kom etterhvert ut i samfunnsliv og arbeidsliv. Idag er det faktisk et flertall av kvinner på universitetene, og de fleste norske kvinner av i dag kan si seg økonomisk og sosialt likestilt.
Noe som reflekteres blant annet i den nye ekteskapsloven, vernepliktsbestemmelsene, lønninger i alle offentlige stillinger og så videre. Men mange kvinner tviholder på at de fortsatt er taperne i samfunnet med tanke på likestilling. Og dette er feil.
Underveis så har det skjedd at mange menn har kommet i den situasjonen at det er dem som taper kampen om likestilling i samfunnet. Det gjelder spørsmål om helse, ( flest selvmord, flest med kreft) om utdanning, (flest skoletapere, flest arbeidsledige på grunn av manglende kompetanse) om muligheter på ekteskapsmarkedet ( en av fire menn blir aldri far) og felles for alle områdene er at ingen politikere bryr seg om dette - de fleste svever fortsatt i den villfarelsen at det er kun kvinnene som taper på ulike områder i samfunnet. Det er for eksempel omtrent seks hundre kvinner hvert år som får brystkreft.
Disse får behandling for selve kreften, og av hensyn til den kvinnelige identiteten får de også rekonstruert brystet om de ønsker dette. Men det er tusen menn som for prostatakreft hvert år, og for de fleste kan de anse sitt sexliv som tapt etterpå.
Mens det bevilges hundre millioner til forskning på brystkreft, nøyer man seg med tretti millioner til forskning på prostatakreft...
Det påstås for eksempel stadig at kvinner tjener mindre enn menn for likt arbeid. Men det sies aldri at årsaken er at kvinner jobber mindre enn menn. Eller at de velger yrker der lønnen er lavere og ansvaret mindre. Og dette tøyset pågår på tross av at kvinneforskningen selv har prøvd å ta livet av denne myten. Det eneste gode eksemplet der dette fortsatt stemmer, er i finans. Og de som jobber der, forhandler fram sine egne lønninger , og de er basert på bonus og suksess.
NAV:
En eneste politiker klarte å kjempe fram idiotiet om at tre ulike etater, der to av dem var statlige og en kommunal, at de skulle slås sammen til et digert felles direktorat. Hver og en av de gamle institusjonene hadde enorme oppgaver, og ditto regelverk som det tar år å sette seg inn i. Først gjennom en årelang utdanning, deretter gjennom flere års praksis. Sammenslåingen ble gjort "Av hensyn til individets rettigheter. "
I dag er NAV en diger byråkratisk klump av politisk moralisme der ikke engang de ansatte selv begriper eller overskuer mål og retning for direktoratet, Antaller regler er så enormt at ike engang rettsvesenet klarer å skille snørr og bart, med grusomme resultater for enkeltmennesker som resultat.
Velferd, som er ment å være et fantastisk hjelpende instrument for de svakeste i samfunnet, ender opp med å bli en kontrollinstans som skal avsløre juks og bedrag.
Alle vi som er foreldre har måttet utføre den vanskelige kunsten å vite når en skal belønne og når en skal straffe. Dette er vrient, selv med de få menneskene vi kjenner best i hele verden. Å tro at en offentlig instans skal makte det samme med halvannen million mennesker er direkte tåpelig.
Selv i dag, etter at politikere, rettsvesen og politi er avslørt, er den eneste reaksjonen at ineg implisrte "forstå hvordan dette har kunnet skje" . Dette er årets løgn - grunnen til at dette har kunnet skje er at påstandene til et visst parti, om at NAV-klienter er latsabber og snyltere, har spredt seg som ild i tørt gress til nesten alle partier. Selv Stortinget har gått på denne bløffen, og fattet vedtak i tråd med dette vanvittige trangsynet om at fattigfolk flest er noen lurendreiere. Dette i en tid der de rike tilstås stadig flere fordeler så som lavere skatt, avgifstfrie biler og fritak fra ulike avgifter innen eiendom og arv.
KONKLUSJONER:
Narkomane er en gruppe som ikke lar seg behandle etter vanlige prinsipper. Hadde fire av fem hjertepasienter sagt dette; -" Jeg er ikke motivert for behandling idag," når et stort kirurgisk team står klart til å operere så hadde behandlingen blitt nedlagt på dagen!
Norges merkelige idè om U-hjelp, at våre verdier er universelle, er det ikke flertall for på vår planet. Mange stater mener helt andre ting om dette. Å fortsette en politikk der vi påstår å vite best er ikke bare frekt, det er ødeleggende for å oppfattes med respekt ute i verden. Norge må derfor lære seg at ethvert land tror seg å vite best for sine egne innbyggere, selv om vi er uenige.
Immigranter er ikke tomme skall som skal pådyttes våre verdier som en naturlig prosess. Ethvert voksent menneske har allerede sine klare oppfatninger om hva som er bra og dårlig, og det skal mer til enn norsk politisk blåøydhet for å ta knekken på det. MEN Norge både skal og kan sette grenser for hvor stort handlingsrom immigranter skal ha de årene de lever her. Og det betyr at man må velge: Vil man bruke burka eller niqab på jobben, så kan man ikke jobbe med folk i offentlig sektor!
Hver femte nordmann har i dag et dobbelt sett verdier å forholde seg til: De norske og de som kommer fra vedkommendes, eller i det minste foreldrenes hjemland. Dette er både en forbannelse og en berikelse for oss. Og politikerne må ta opp i seg begge deler i sin praktiske politikk.
Likestillingen har vært både en frigjørende og økonomisk suksess for Norge. Den har også revet over gamle forsørgerlenker. Men den har også skapt problemer. Et av dem er at menns problemer i noen sammenhenger har blitt usynliggjort av det åpenbare kvinneperspektivet. Et av dem er for eksempel at det hvert år blir færre og færre mannlige lærere i norsk skole. Dette gjør det vanskeligere å være gutte-elev. Likestilling kan og må ikke ses utelukkende i et kvinneperspektiv lenger. Likestiling er i dag en kamp for alle menneskers rettigheter i samfunnet.
NAV: Skal kun ha som oppgave å hjelpe de svake. Punktum.
Og noen helt andre, ja en helt ny enhet,skal sørge for at det ikke jukses. Disse to enhetene skal det være vanntette skott i mellom. Og de ulike regjeringer skal ikke detaljstyre underveis i sine regjeringstid, Endring av velferdslover skal skje over tid, gjerne med to tredels flertall i alle saker. Velferd er altfor alvorlig til å overlates til det største partiet i en regjering aleine. Særlig i disse populistiske tider, der moralisering over andre menneskers liv er blitt regelen og ikke unntaket.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar