Å bli bror igjen

Jeg er ti år. Året er 1965 og det er godt ut i juli måned.  Sola skinner . På morgenen går jeg veilangs med badestranda som dagens mål. Der møter jeg naboen, en sindig mann med god tid. Han sier: - " Ja. gratulerer da."  Jeg svarer : -" Med hva da? Jeg har ikke bursdag jeg".
-"Nei," sier naboen. Men det står i avisen i dag at du har fått en lillesøster."
-" Hva! Har jeg fått en lillesøster?" -"Jada, men det er jo rart at du ikke visste det da," sier naboen mens han kikker på meg for å se om jeg tøyser med ham.
- " Det skal jeg si til faren min når han kommer hjem fra jobben," sier jeg.
-" Ja det må du gjøre", svarte han. "Det må du gjøre".

Det ble en underlig dag der timene fra jeg fikk vite denne sensasjonelle opplysningen til faren min endelig kom hjem var lange. Men omsider sto bilen i gården.

-" Jeg  og brutter'n har fått en lillesøster, sa jeg.
-"Åssen vet du det" spurte faren min.
-" Naboen sa det, det sto  visst i avisa", sa jeg.
-"Ja vel" sa faren min.  Og gikk inn for å spise.

Det gikk enda en uke før lillesøsteren og mora vår  kom hjem.  I hele den tida visste jeg at jeg hadde fått en lillesøster. Men det var også alt jeg visste.  Det skulle vise seg at de begge var krevende individer som på hver sin måte gjorde mitt liv til et strev av en grad som ikke passet for tiårige skuldre. Men det er en annen og mye lengre historie...

Slik er det å vokse opp i en familie der ingen av de voksne ser noen grunn til å snakke sammen.  Det er derfor ikke så rart at jeg i dag elsker radiostemmer.

I vårt hjem var radiostemmene den eneste form for menneskelig hygge. Og gleden var radio har jeg ennå, femtito år seinere.