Kommunkasjon før og nå.

I gamle dager var livet sånn at om du skulle snakke med noen, måtte du oppsøke dem. Alternativer fantes ikke. Utenom en ting, og det var å sende brev eller andre skriftlige beskjeder.

Brev er en tidkrevende kommunikasjon, med mange klare begrensninger. Uker og kanskje måneder gikk før man fikk svar. 

Seinere kom telegrafen, en revolusjon som gjorde at man kunne sende og motta beskjed på en og samme dag.  Gleden over denne revolusjonen ble seinere erstattet av telefonen. 

Dermed ble det slik at bevegelige innretninger som skip, brukte telegrafen, mens stillestående innretninger som bygninger, brukte telefonen etter hvert som nettet ble bygget ut. En dag ble  flyposten ble en mulighet. 

Og da gikk brevskrivingen, som fortsatt var vanlig, litt kjappere. 

Da flyposten kom brukte vi papir som var så tynt at du nesten kunne lese brevet uten å åpne konvolutten! 

Vekt kostet penger og brev var populært fordi telefon over lange distanser kostet enda mere penger.

Telefonene var alle som en, solid festet i veggen, men en dag løsnet den,  og et par år seinere var hele telefonen blitt så liten at  man kunne putte hele greia i lomma og ringe fra nesten hvor som helst, både ute og inne, til lands og til vanns, ja til og med til fjells!  

Mobiltelefonen var oppfunnet og det gikk ikke lang tid før man oppdaget at i stedet for dyre tellerskritt, ja de fantes ennå på den tiden, kunne man sende tekstmeldinger på inntil 256 tegn.

SMS, Short Message Service,  ble en farsott som på rekordtid erstattet jule, nyttårs og bursdagskort. 

I noen år brøt nettet sammen av millioner av Godt Nytt År - meldinger.  

Og teleselskapene tjente milliarder på moroa.

I takt med at prisene etter hvert sank fikk vi en verden der avstand ikke lenger spilte noen som helst rolle.  Det eneste man måtte vite var hva klokka var dit du ønsket å ringe.  

Men: Sendte du melding spilte ikke tiden noen rolle.  Så meldinger – som ikke forstyrret mottakeren før han/hun hadde tid, ble populært. 

Så populært at antall vanlige ringeminutter redusert med nesten fenti prosent på få år. Å bare ringe var plutselig blitt frekt. Slik gjør man bare ikke til moderne travelt opptatte mennesker. 

Og sendte man en sms var det viktig at den ble oppfattet som hyggelig. Man sminket derfor sms-teksten med emotikoner, eller på norsk «føletegninger» for å vise at man hadde beste hensikter. Alt fra smilefjes til skrytende esler ble brukt for å sminke innholdet i meldingene.

All denne sminkingen og tekstingen tok imidlertid mye tid.  Derfor kom talemeldingen, som i dag er på full frammarsj i hele verden. Særlig i Kina, der teksting av naturlige årsaker er ekstra tidkrevende.

Så i dag kan man nå hvem som helst, når som helst. Hvor som helst,  på sekunder med en beskjed, lykkønskninger, ønsker, ordrer eller  en hilsen.  

Uten å forstyrre.

Det jeg likevel lurer på er : Hvor har vi gjort av all den tiden vi har spart på at vi ikke lenger må reise og oppsøke de menneskene vi ønsker å kommunisere med?  Og om vi har den tiden  liggende noe sted, hva bruker vi den til?