Å beskytte sine barn

Til alle tider har det vært utført tiltak for å spare barn for livets realiteter. Nylig mente den ypperlige skuespiller Ane Dahl Torp at man burde innføre trettenårs aldersgrense på sosial medier.  Noe det allerede faktisk er, men som alle vet så gjelder ikke denne hvis foreldrene synes det er greit at barna har tilgang til nett.

Vi husker fra vår egen barndom at død og sex ikke egentlig fantes. Barn ble ikke med i begravelser, og sex var et ikketema der den enkelte selv måtte finne ut av sakene.   For gutta var det å oppdage eget kjønnsorgans liv og tilbøyeligheter et sjokk man ikke hadde hørt noe om, det samme gjaldt for mange unge kvinner med hensyn til menstruasjonens forunderligheter.  Spørsmål til de fleste voksne ( enkelte få unntak fantes også den gang)  medførte kleine svar som i korthet sa at dette skal du bare gi faen i å spørre om.

Det hendte også at noen mistet sin søster eller bror i ulykke, og gjenværende søsken «ble spart» for å oppleve begravelsen. 

Slike ting skjedd i beste mening, men skapte bare elendighet for den som ble rammet, enten av katastrofene som livet byr på, eller biologien som kom kastet på den enkelte.

I dag, som så mange tro at livet er en forutsigbar, planmessig og trygg tilværelse, og der så mange velger å få færre barn enn tidligere oppstår det underlige fenomen at foreldre innbiller seg at deres håpefulle ikke skal oppleve noe som er vondt og vanskelig – og de skal spares for virkeligheten, både den virkelige og den virtuelle – ved at ymse fenomener ikke omtales og ikke vises, og ikke forklares om det skulle slumpe til at den håpefulle har funnet ut noe på egen hånd, og derfor stiller impertinente spørsmål.

Livet er en risikosport og foreldre kan ikke i evig tid leie sine barn ruindt ethvert hushjørne. En dag vil ungen rive seg løs og forsvinne, og da blir du som forelder nødt til å la ungen leve sitt eget liv – ubeskyttet mot elementene som livet byr på. Og denne situasjonen må du leve med i mange mange år, om dere begge får leve.

Jeg mener derfor at Ane Dahl Torp her er på ville veier – man kan ikke forby tsunamibølger, men man kan legge planer for å overleve dem.  

Internettets fallgruber finnes der for oss alle, og både du og jeg må lære å gå rundt dem uten å falle deri.  Den opplæringen er et foreldreansvar!  Og jeg tror ikke at det er lært på den ene dagen man fyller tretten år – slikt tar mye lengre tid og jo tidligere man starter, jo bedre er det.

Verden er for mange i rike land mest fred og fordragelighet. Men den er også vold, fattigdom, krig, sult, og meningsløshet for mange.  Destruktivitet forsvinner ikke fordi man nekter å se den.  Den må overvinnes på andre og mye mer aktive måter.  Og en av dem er å erkjenne at livet er like sårbart og risikofylt for dine egne barn, som det er for deg selv. Og, det er en realitet ingen kommer rundt.