Tanker etter å få beskjed om at en ikke lever evig

Hjertespesialisten  var glassklar: Dette kan du ikke fleipe bort, og nå skal du høre på meg og holde kjeft. Jeg holdt kjeft. Fire minutter og femten lysbilder seinere var jeg informert til fulle om at hjertet mitt etter mange år med høyt blodtrykk var overbelasta. Det hadde derfor utvidet seg, og fikk ikke riktig plass i brystkassa lenger. Som en følge av dette var effekten av venstre hjertekammer nede i en foruroligende lav effekt.  37 prosent sammentrekning skjønte til og meg var i minste laget…

Selv var jeg på en helt annen banehalvdel før oppmøtet hos spesialisten: Jeg hadde gått ned godt over tjue kilo, jeg følte meg pigg, jeg hadde redusert medisinbruken til fjerdeparten og verken trapper eller bakker føltes uoverstigelige lenger. På toppen av det hele hadde jeg økt vekta på mine daglige styrkeløftøvelser med femti prosent.  Følte meg tjue år yngre enn for tre år siden, og nokså sprek.  Og jeg er fortsatt stolt av at jeg slutta å røyke, etter førti år med fem pakker rullings i uka.

Ros, var det jeg forventa å få hos hjertespesialisten. Skryt, rett og slett!

Det fikk jeg ikke.  Klar melding var: Tilbake på større doser medisiner, eller så dauer du… 

Å daue inngår ikke i mine planer riktig ennå, men å leve et liv med håndbrekket på som en følge av medisiner er heller ikke særlig ønskelig. 

Men det var disse to mulighetene jeg fikk valget i mellom.

På vei hjem fra legen ble det klart at det å bite seg fast i jobben et år ekstra, bare for å berge et pensjonspoeng eller to, plutselig var nokså uinteressant.  Derimot fremsto muligheten til å leve et tiår eller to til, selv om det blir  med håndbrekket på, plutselig som et  fristende alternativ, særlig når en tenkte på den andre muligheten….

Derfor: Fra nå av er det slutt på min hjelp når det skal flyttes pianoer eller svære møbler.  Dere får greie det sjæl.  Snakk med ungdommen, sier nå jeg.  De har hjerte til den slags. Det har ikke jeg.  Jeg skal bare skrive motorsykkelsludder på datamaskinen min, ta et glass vin til Dagsrevyen og ringe lange telefonsamtaler med mine gode venner der vi løser alskens små og store problemer. Jeg er veldig glad i livet nemlig, for det er der menneskene mine er.