Følelser. Før. Og nå.

Jeg skulle ønske jeg forsto da jeg var ung at alt jeg følte da, ville jeg også komme til å føle når jeg ble gammel.
Jeg skulle ønske at jeg visste at glede, savn, lengsler, kjærlighet og evnen til å være til nytte og glede for andre, takknemligheten over å få andres kjærlighet og oppmerksomhet var en livslang erfaring som ikke holder opp før man ligger i grava.

Nå, etter trekvart løp unnagjort, er jeg ennå litt overrasket over dette. 

I dag er gleden over de små gode ting forsterket av at man vet at man er heldig som fortsatt får lov å være med i livet – ikke alle får det.
Dette er også overraskende, men på en gledelig måte.

Helse er blitt viktigere enn penger, selv om penger fortsatt er viktig, for der ligger nøkkelen til både trygghet og frihet.

Da jeg var ung var ensomhet et tabu. Slik er det i dag også – bare langt verre. De vellykkede er mye rart, men ensomme er de ikke.  

Du ser f.eks. aldri en Coca-Colareklame der ett eneste menneske mokk aleine nyter sin iskalde forfriskning.  

Å tilhøre noe og noen er like viktig når man er seksti som det var da man var tretti.  Det skulle jeg ønske at jeg visste da jeg var ung.  Den gangen jeg trodde at livet var en evighet med stadig nye muligheter, hver gang livet glapp.

Slik er det ikke lenger. Glippene i dag fører ofte til dramatisk følelse av undergang og tvil om man noen gang vil lykkes igjen. 

Man får mindre og mindre tid, med færre og færre muligheter.

Man kan ha mange venner og likevel føle seg aleine. Ikke alle er konstruert for eneboertilværelsen. 
For det er bare den som føler en gjensidig fellesskap og deler forpliktelser overfor, man egentlig har som venn den dagen livet går en i mot.

Og dem vrimler det ikke av. Ikke her hos meg i hvert fall. Selv om jeg har gjort noen hederlige forsøk.

En sykepleier sa engang til meg at de gamle på sykehjemmet som aldri fikk besøk hadde seg selv å takke fordi de hadde oppført seg som drittsekker mot sine hele livet.  
Det er sikkert sant, men ikke alltid. 

Noen ganger er det etterkommerne som er drittsekkene. Fordi de ikke forstår at det man føler når man er nitti, ikke er så ulikt det man føler når man er sytten. Slik jeg selv engang var.

Nå vet jeg bedre, men nå er også dette for seint.  En kan ikke gjøre ugjort det som er gjort.  Min samvittighet er ikke dårlig, jeg har alltid vært en snill og hjelpsom person.  Den jeg har behandlet dårligst er egentlig meg selv. 

Og det er kan hende det jeg får svi for nå, i mine mer aldersstegne år.

Den dagen vi ikke er mer, varer det veldig lenge.  Så jeg vil forsøke å ha det moro den tida jeg har igjen.

Uten dårlig samvittighet.