Om ubetydelighet og viktighet.

Tenk deg vår verdens største ørken. Tenk deg midten i den ørkenen. Derfra er det hundrevis av kilometer med bare sand i alle retninger - helt fram til der ørkenen slutter.  

Tenk deg tilbake til midten av denne ørkenen. Der må du tenke deg ett bestemt sandkorn, som ligger der, blant tusenvis av milliarder av andre sandkorn.

Dette ene sandkornet er vår planet.  På dette sandkornet i universet bor du. Sammen med sju milliarder andre mennesker, samt noen hundre tusen milliarder av andre levende skapninger.

Det er usannsynlig at det bare er på vårt sandkorn at det bor milliarder av tenkende levende skapninger. 

Det er lite sannsynlig at vi er aleine i verdensrommet. Det er for god plass og for mange muligheter  til at det bare kan være oss som er her.

Det er også lite sannsynlig at vi noen gang får vite om det finnes en høyere mening med universet.  

Det vi står igjen med, er gjetninger, tro og antakelser. Også kalt religioner.  Det er også lite sannsynlig at menneskene på vårt lille sandkorn får sikre svar på disse spørsmålene. 

Men det er lov å prøve seg på å finne de store svarene.  Som i ørkenen, vil neppe sandkornet i midten av ørkenen noensinne møte et tilsvarende sandkorn i ytterkant av den samme ørkenen, samme hvor mange sandstormer som måtte blåse. 

Og når mennesket titter ut i verden er det som å stirre ned i midten av Stillehavet gjennom et strå, og håpe på at man derigjennom ser hele havet.

Du er med andre ord  fri til å leve som du vil. Dine gale valg betyr lite i den store sammenhengen. Men de kan bety mye for deg selv og de du bryr deg om.

Dine riktige og gode valg som oftest gagne deg selv, og noen få til, som du kjenner.  Hver gang du gjør noe riktig er det det sju milliarder som ikke bryr seg, ikke vil få vite om det, og ikke ha noen fordel av det.  

Og det er bare de milliardene som bor på vårt lille sandkorn.

I forhold til hele universet er du ikke engang et sandkorn. Du er ikke en gang et sandmolekyl.  Du er bare et proton i et atom i et enkelt sandkorn. Og kanskje er du ikke det en gang. Kanskje er det ikke mulig å lage et troverdig bilde av hvor liten du er i den store sammenhengen.

derfor: Slapp av, nyt livet og husk at tida før du var her varte milliarder av år. PÅ samme måte vil universet eksistere i et ukjent men enormt antall milliarder av år etter at du går ut av ditt liv.

Livet er herlig, også for oss som er så små at vi er usynlige i universet . Hvis vi bare gir det en sjanse, hvis vi bare glemmer unødig dårlig samvittighet, bortkasta strev for ingenting og bekymringer som aldri blir noe av.

Lev mens du lever. Ikke ha bekymringer. Unngå dårlig samvittighet for bagateller. Vær glad.