Helsevesenet sier vi , et samlebegrep som omfatter mye. Fra den private dyre tannlegen til det gratis kommunale tilbudet om småbarnskontroll. Helsevesenet følger oss fra vugge til grav og er blitt en administrativ mastodont ingen lenger egentlig har kontroll over. Har dette konsekvenser? Ja !
Jeg har møtt helsevesenet mange ganger. Både som pasient, kunde og i egenskap å være ansatt i helsebedrifter som behandlingskollektiv, omsorginstitusjoner og på sosialkontor. Jeg har ofte vært lite imponert, både over systemet jeg selv har vært en del av og av de jeg har blitt betjent av. . Jeg vil her konsentrerer meg litt om diverse merkverdigheter blant de erfaringene jeg har når det gjelder å være pasient.
Katolsk helvete.
Som barn på sekstitallet var jeg innlagt et par ganger på byens katolske sykehus for å stikke opp ørene. Operasjonen ble utført med eter som bedøvelse. Et grusomt produkt som gjorde at jeg selv var tilstede under deler av operasjonen uten å kunne gjøre rede for meg. En traumatisk opplevelse som satt i kroppen i mange år - og da det hele skulle gjøres for annen gang var panikken i kroppen uten verken ord eller handling. Jeg agerte som en stum trykkende kanin og opplevde full reprise på førstegangsbehandling. Ennå i dag blir jeg urolig ved synet av en nonne.
Hjelpearbeider:
Våren 1994 var jeg i Bosnia for å kjøre mat til internt fordrevne flyktninger i regi av Flyktningerådet/ UNHCR. Ble forgiftet av dårlig drikkevann og lå alene på hybelen uten tilsyn i fem døgn. Gikk ned tolv kilo disse dagene, som et resultat av at jeg kastet opp oftere enn hver time de to første døgnene og deretter lå med sterk feber. Krabbet meg til nærmeste telefon og ringte arbeidsgiver. De sendte en mann som jobbet på verkstedet og han kjørte meg til legen. Etter å ha ventet i tre timer var jeg siste pasient på venteværelset. Legen spurte: Hva gjør du her i Kroatia? Jeg sa som sant var og i samme øyeblikk dette var sagt ble jeg kastet ut av kontoret, uten behandling. Han ville pokker ikke ha noe med fiendens lakeier å gjøre!
Dette ble en erfaring jeg trodde skulle bli en engangsopplevelse - men den gang ei, skulle det vise seg. Jeg ble reddet takket være min ungdoms styrke, en kasse skotsk mineralvann og en pose norsk havregryn.
Tannlegebesvær:
I 1996 fikk jeg smerter i høyre overkjeve. Jeg ble skjev i ansiktet. Tannlege ble konsultert og han gjorde det klart at en hissig betennelse i bihulene hadde seget ned i noen av tannrøttene. Etter et nødvendig antibiotikakur kom jeg tilbake og seksten tannlegebesøk og 23 000 kroner senere var jeg ferdig med behandlingen. . Det skulle vise seg senere at mye av jobben var slett utført, og jeg opplevde flere ganger at kroner falt av og måtte settes på igjen. Det måtet også en operasjon til en kjevespesialist for å fjerne rotrester som ikke ble fjernet første gang.
Dette med at tennene falt av skjedde gjerne på utenlandsturer og medførte mange interessante tannlegeerfaringer i ulike land. Min tannlege viste seg etterhvert å lide av tidlig demens så da jeg hadde byttet til en yngre variant ble alle feilene oppdaget og rettet en etter en. Hva dette til slutt har kostet har jeg ike tort å regne på. Men: Det ble en dyr bihulebetennelse
Lunge/bukveggsbetennelse eller plevritt.
Vinteren 1997 ble jeg igjen sjuk. Så sjuk at jeg ikke forsto at det var fare på ferde. Da jeg omsider kravlet meg til legen etter at en klok venninne oppdaget elendigheten i huset, ble denne både blek og bekymret etter å ha sjekket blodprøvene mine.
Da fikk jeg vite at det faktisk var livet om å gjøre og jeg ble satt på en antibiotikakur som var så sterk at den ga meg helvetesild og akutt revmatisme.
Det tok faktisk fem måneder før jeg følte meg frisk igjen og det skulle vise seg at plevritten jeg hadde pådratt meg skulle forbli synlig på alle røntgenbilder resten av livet. Men jeg fikk riktig hjelp denne gangen.
Sammenbrudd og depresjon
I 2001 brøt livet mitt sammen. Skilsmisse, krangel med eksen, helsa og mislykket forsoningsforsøk medførte at livet ikke lenger hadde noen mening og jeg ville bare gjøre slutt på det hele.
Det jeg ikke visste da var at alt dette ble utløst av at jeg autoseponerte "lykkepillene" jeg hadde gått på et par år - dette var min fastleges løsning på mine depresjoner - som ikke var annet enn normale reaksjoner på at mitt andre ekteskap hadde utviklet seg til å bli en katastrofe av ufattelige dimensjoner. Man skal trappe ned på slike medisiner, noe jeg dengang ikke var klar over. Jeg var bare så lei av å være helt flat.
Jeg overlevde, såvidt. Takket være en meget klok dame. Ikke i helsevesenet men i politiet.
Hun var så dyktig at jeg er helt trygg på at jeg aldri igjen risikerer å brenne mitt lys i begge ender med sammenbrudd til følge. Ennå i dag takker jeg denne damen for hva hun den gang gjorde for meg. Og jeg gir alltid det rådet til mine venner at om de velger å ta imot tilbudet om lykkepiller, ikke slutt med dem uten et tett samarbeid med legen!
Brukket fot:
I 2005 falt jeg uheldig med en tung sekk og ødela foten. Det skjedde på vei til en lånt hytte og både hytteeier, sønnen og en kjæreste måtte til for å få meg hjem igjen . Kontroll og røntgenbilder tilsa at dette bare var en forstuing og smertene måtte jeg bare tåle. Og smerter var det, i rikelig monn!
Jeg jobbet hele denne tiden og gikk med krykker og hele døgnet banket det så solid i foten at ingenting hjalp, men unntak av en solid dram. Da fikk jeg fred en liten time på kvelden før det hele satte i gang igjen. Uker og måneder gikk og min fastlege begynte nok å synes at jeg sutret fælt. En dag slo jeg i bordet, det hadde gått fire måneder og ingenting var blitt bedre, snarer tvert om. Jeg forlangte hjelp!
Motstridende fikk jeg en nølende henvisning til en spesialist i nabobyen. Ved ankomst dit viste jeg foten fram, han tok varsom tak i den og undersøkte grundig, tittet opp på meg og sa; "Unnskyld, men har du GÅTT på denne foten i fire måneder?"
Jeg svarte ja og da han ristet på hodet og sukket begynte jeg å gråte. Endelig en som forsto.
Det viste seg at jeg hadde gått på brukket fot hele tiden og dette har forsnevret noen blodårer, og det var disse som ga smerten. Ble sendt til en kiropraktor som "brakk" fotrotsbenet på riktig plass igjen og da jeg gikk hjem derfra måtte jeg se på min egen fot for hver hundrende meter - det føltes som om jeg hadde foten oppi en bøtte med varmt vann. Og smertene forsvant som dugg dor solen, etter over hundre dagers sammenhengende helvete.
Illojal arbeidsgiver;
Høsten 2006 ble jeg utsatt for en sjef som valgte å ikke støtte meg i en vanskelig sak på jobben. Han gjorde det stikk motsatte - fra å den ene dagen være good guy ble jeg den neste en bad guy og han gjorde hva han kunne for bli kvitt meg. Selv ble jeg fanget mellom barken og veden for godt.
Lojalitet mot arbeidsgiver kom i direkte konflikt med hva som ville være realt mot mine medarbeidere. Bedriftshelsetjenesten ble koblet inn. De lovet å ordne opp i dette på at par tre uker.
Etter åtte måneders innsats var sammenbruddet et faktum. Selv ble jeg ble sykmeldt og etter sju års prøving og feiling på ulike steder hos arbeidsgiver endte det hele med 60 % uførhet. Problemene på arbeidsplassen forble uløst for samtlige ansatte og den dag i dag er dette miljøet preget av stormene . Hva dette kan ha kostet tør jeg ikke tenke på, men jeg kan love at hver eneste krone har vært bortkastet.
Selv forlangte jeg et møte med bedriftshelsetjenesten for å få noen råd om hva jeg muligens hadde gjort galt, og hva jeg eventuelt kunne ha gjort annerledes.
Svaret var kort og godt: Ingenting. Og mer enn dette har jeg aldri mottatt fra den kanten,
Om jeg ikke i en tidlig fase hadde kontaktet advokat ville jeg antakelig ha mistet jobben på grunn av at jeg ikke hadde gjort noe galt. For meg kan godt bedriftshelsetjenesten skifte navn, Til bedriftstjenesten.
Hypoglykemi:
I 2007 nevnte jeg for en bekjent som er pensjonert lege at jeg ved enkelte anledninger i livet hadde svimt av ved overbelastninger. Det skjedde gjerne i sammenheng med stort arbeidspress og lite tid til mat. Hun sa at jeg burde ta en blodsukkerbelastningstest. Jeg så gjorde og resultatet av den var temmelig dramatisk - det endte med at jeg fikk legens matpakke servert med beskjed om å spise inntil jeg igjen klarte å snakke. Det ble konstatert at jeg produserte for mye insulin og derfor fikk lavt og ikke høyt blodsukker av å spise. Jeg ble henvist til en meget tynn liten dame på sykehuset som skulle være ernæringsfysiolog. Jeg gikk der ukentlig og fikk mange merkelige svar på mine spørsmål. Jeg spurte bl.a. om vekten på maten hadde noen sammenheng med antallet kalorier i den. Det hadde det ikke. To ganger senere stilte jeg spørsmålet på nytt og da hadde det en klar sammenheng. Hun konkluderte med at jeg gjorde alt riktig og hadde gode kunnskaper om min egen situasjon. Det senk innpå meg en undelrig følelse av at det var jeg som var den friske av oss to. Hun var sykelig tynn, hadde mirakuløse uvitenskapelige forklaringer på matfenomener og jeg forsto at det var lite eller ingenting å hente. I forkant av disse møtene hadde jeg blitt undersøkt av en spesialist i endokrinologi som bekreftet at jeg hadde hypoglykemi. Jeg slutte å gå til denne damen. Jeg fikk aldri beskjed om behandlingen forøvrig var avsluttet, om den var vellykket eller om jeg skulle gjøre noe annerledes enn jeg gjorde. Min lege fikk heller ingenting. Men sykehuset fikk registrert åtte innkallinger i sine systemer og forlangte noen hundrelapper hver gang jeg møtte opp. Den dag i dag vet jeg ikke om jeg er behandlet for hypoglykemi på sykehuset i Vestfold og jeg får vel aldri vite det heller.
NAV-klient:
NAV kan sies å være en del av vår helsetjeneste. De sikrer i det minste at man har til smør på brødet i den tiden man ikke kan jobbe og tjene pengene sine selv. Jeg skulle få erfare at denne institusjonen er tuftet på mistillit, byråkrati og pulverisert ansvar. Alle hadde en mening om hva jeg trengte, men ingen var interessert i å lytte til hva jeg selv hadde å si. De tre årene på NAV ble en studie i hvordan man kan bryte ned den siste rest av et menneskes selvtillit og selvrespekt. Det gikk så langt at jeg fant meg i at tjuefemåringer skulle belære meg om viktigheten av at jeg skulle utprøves i meningsløse aktiviteter jeg forlengst hadde forklart at ikke var mulig eller hensiktsmessig. heldigvis ga NAV`s egen lege meg rett og jeg ble høsten 2013, etter årelang kamp tilstått 60 % uførhet - som jeg selv hadde bedt om og mente at jeg trengte for å kunne fungere. Men jeg unner ingen å kvernes i NAVS tannhjul.
Kommer man først skjevt ut der er det nesten umulig å rette det opp.
Åndenød:
I 2011 oppdaget jeg at pusten min ble stadig dårligere. Åndenød på tross av at jeg trimmet jevnlig. Legebesøk resulterte i teori om dårlig hjerte. Etter måneder ble jeg innkalt og hjertet ble omsider friskmeldt. Nei, da var det sikkert astma? Jeg protesterte og sa at astma visste jeg at det ikke var. Hvordan kunne jeg vite det mente legen. Jeg unnlot å si at jeg hadde halvannet års erfaring fra arbeid på en spesialklinikk for astma og allergiske sykdommer. En skal ikke krangle med fastlegen, det kan stå deg dyrt. Kontroll og nytt sykehusbesøk etter et par måneder ga negativt resultat. Ikke astma heller, noe jeg visste. Men KOLS da? Kunne det kanskje være det ?
Her var jeg på usikker grunn for jeg har røkt i 41 år men sluttet for noen år siden. Men å begynne med medisin uten å vite sikkert om det var KOLS nektet jeg. Jeg forlangte en sikker diagnose.
Nok et sykehusbesøk, denne gangen allerede etter sju uker. Det var nå gått halvannet år siden elendigheten hadde startet. Jeg var i elendig form, mer overvektig enn noengang og fryktet både trappegang og golvvask mer en fanden selv. Alt var tungt, komplisert og krevende. Den daglige trimmen, som før hadde gitt så mye glede, var nå redusert til en tung og svett plikt med mange pustepauser.
En gledens kort pause i elendigheten oppsto den dagen jeg skulle til legen og ble henvist til en vikar, en turnuskandidat som faktisk lytte til hva jeg hadde å si. Jeg fikk en steroidkur for å se om dette kunne hjelpe. Tre timer senere var jeg symtomfri og helt frisk, og hadde rikelig med pusteluft.
Jeg forsto ingenting.
Moroa varte bare en uke for kuren var på fem dager og kunne visstnok ikke forlenges uten ytterligere undersøkelser- men opplevelsen hadde gitt mersmak - nå ville jeg bli frisk! På neste legebesøk var det atter fastlegen som satt bak skrivebordet og jeg forlangte nok en tur på sykehuset for sjekk, denne gang på lungeavdelingen.
Endelig kom jeg til en person som kunne sine saker. På lungeavdelingen satt legen og forklarte meg på en liten time hva som var årsaken til alle mine plager. Det var ingen av de sykdommene fastlegen hadde foreslått - heller ikke KOLS til min store glede. Det var vann.
Vann mellom lungene og bukveggen som fortrengte volumet lungene så sårt trengte. Det hele forårsaket av en virusinfeksjon som ikke sås på blodprøvene og som også var skjult på røntgenbildene på grunn av mine skamferte lungevegger. I tillegg fikk jeg greie på at mine ungdoms års arbeid med asbest hadde satt solide men ikke livstruende sport på lungeveggene.
Prednisolonkur kickstartet kroppens egen evne til helbredelse og etter halvannet års plager begynte jeg omsider igjen å føle glede over å gå en tur utendørs. Men jeg kan ikke la være å spørre meg selv: Må det virkelig ta så lang tid å bli frisk?
Nå to måneder etter er jeg tretten kilo lettere, puster som vanlig og kjenner igjen glede ved å bevege meg. Jeg er glad for det men skulle ønske at det ikke hadde gått så lang tid før sykdommen ble avslørt.
Jeg har møtt helsevesenet mange ganger. Både som pasient, kunde og i egenskap å være ansatt i helsebedrifter som behandlingskollektiv, omsorginstitusjoner og på sosialkontor. Jeg har ofte vært lite imponert, både over systemet jeg selv har vært en del av og av de jeg har blitt betjent av. . Jeg vil her konsentrerer meg litt om diverse merkverdigheter blant de erfaringene jeg har når det gjelder å være pasient.
Katolsk helvete.
Som barn på sekstitallet var jeg innlagt et par ganger på byens katolske sykehus for å stikke opp ørene. Operasjonen ble utført med eter som bedøvelse. Et grusomt produkt som gjorde at jeg selv var tilstede under deler av operasjonen uten å kunne gjøre rede for meg. En traumatisk opplevelse som satt i kroppen i mange år - og da det hele skulle gjøres for annen gang var panikken i kroppen uten verken ord eller handling. Jeg agerte som en stum trykkende kanin og opplevde full reprise på førstegangsbehandling. Ennå i dag blir jeg urolig ved synet av en nonne.
Hjelpearbeider:
Våren 1994 var jeg i Bosnia for å kjøre mat til internt fordrevne flyktninger i regi av Flyktningerådet/ UNHCR. Ble forgiftet av dårlig drikkevann og lå alene på hybelen uten tilsyn i fem døgn. Gikk ned tolv kilo disse dagene, som et resultat av at jeg kastet opp oftere enn hver time de to første døgnene og deretter lå med sterk feber. Krabbet meg til nærmeste telefon og ringte arbeidsgiver. De sendte en mann som jobbet på verkstedet og han kjørte meg til legen. Etter å ha ventet i tre timer var jeg siste pasient på venteværelset. Legen spurte: Hva gjør du her i Kroatia? Jeg sa som sant var og i samme øyeblikk dette var sagt ble jeg kastet ut av kontoret, uten behandling. Han ville pokker ikke ha noe med fiendens lakeier å gjøre!
Dette ble en erfaring jeg trodde skulle bli en engangsopplevelse - men den gang ei, skulle det vise seg. Jeg ble reddet takket være min ungdoms styrke, en kasse skotsk mineralvann og en pose norsk havregryn.
Tannlegebesvær:
I 1996 fikk jeg smerter i høyre overkjeve. Jeg ble skjev i ansiktet. Tannlege ble konsultert og han gjorde det klart at en hissig betennelse i bihulene hadde seget ned i noen av tannrøttene. Etter et nødvendig antibiotikakur kom jeg tilbake og seksten tannlegebesøk og 23 000 kroner senere var jeg ferdig med behandlingen. . Det skulle vise seg senere at mye av jobben var slett utført, og jeg opplevde flere ganger at kroner falt av og måtte settes på igjen. Det måtet også en operasjon til en kjevespesialist for å fjerne rotrester som ikke ble fjernet første gang.
Dette med at tennene falt av skjedde gjerne på utenlandsturer og medførte mange interessante tannlegeerfaringer i ulike land. Min tannlege viste seg etterhvert å lide av tidlig demens så da jeg hadde byttet til en yngre variant ble alle feilene oppdaget og rettet en etter en. Hva dette til slutt har kostet har jeg ike tort å regne på. Men: Det ble en dyr bihulebetennelse
Lunge/bukveggsbetennelse eller plevritt.
Vinteren 1997 ble jeg igjen sjuk. Så sjuk at jeg ikke forsto at det var fare på ferde. Da jeg omsider kravlet meg til legen etter at en klok venninne oppdaget elendigheten i huset, ble denne både blek og bekymret etter å ha sjekket blodprøvene mine.
Da fikk jeg vite at det faktisk var livet om å gjøre og jeg ble satt på en antibiotikakur som var så sterk at den ga meg helvetesild og akutt revmatisme.
Det tok faktisk fem måneder før jeg følte meg frisk igjen og det skulle vise seg at plevritten jeg hadde pådratt meg skulle forbli synlig på alle røntgenbilder resten av livet. Men jeg fikk riktig hjelp denne gangen.
Sammenbrudd og depresjon
I 2001 brøt livet mitt sammen. Skilsmisse, krangel med eksen, helsa og mislykket forsoningsforsøk medførte at livet ikke lenger hadde noen mening og jeg ville bare gjøre slutt på det hele.
Det jeg ikke visste da var at alt dette ble utløst av at jeg autoseponerte "lykkepillene" jeg hadde gått på et par år - dette var min fastleges løsning på mine depresjoner - som ikke var annet enn normale reaksjoner på at mitt andre ekteskap hadde utviklet seg til å bli en katastrofe av ufattelige dimensjoner. Man skal trappe ned på slike medisiner, noe jeg dengang ikke var klar over. Jeg var bare så lei av å være helt flat.
Jeg overlevde, såvidt. Takket være en meget klok dame. Ikke i helsevesenet men i politiet.
Hun var så dyktig at jeg er helt trygg på at jeg aldri igjen risikerer å brenne mitt lys i begge ender med sammenbrudd til følge. Ennå i dag takker jeg denne damen for hva hun den gang gjorde for meg. Og jeg gir alltid det rådet til mine venner at om de velger å ta imot tilbudet om lykkepiller, ikke slutt med dem uten et tett samarbeid med legen!
Brukket fot:
I 2005 falt jeg uheldig med en tung sekk og ødela foten. Det skjedde på vei til en lånt hytte og både hytteeier, sønnen og en kjæreste måtte til for å få meg hjem igjen . Kontroll og røntgenbilder tilsa at dette bare var en forstuing og smertene måtte jeg bare tåle. Og smerter var det, i rikelig monn!
Jeg jobbet hele denne tiden og gikk med krykker og hele døgnet banket det så solid i foten at ingenting hjalp, men unntak av en solid dram. Da fikk jeg fred en liten time på kvelden før det hele satte i gang igjen. Uker og måneder gikk og min fastlege begynte nok å synes at jeg sutret fælt. En dag slo jeg i bordet, det hadde gått fire måneder og ingenting var blitt bedre, snarer tvert om. Jeg forlangte hjelp!
Motstridende fikk jeg en nølende henvisning til en spesialist i nabobyen. Ved ankomst dit viste jeg foten fram, han tok varsom tak i den og undersøkte grundig, tittet opp på meg og sa; "Unnskyld, men har du GÅTT på denne foten i fire måneder?"
Jeg svarte ja og da han ristet på hodet og sukket begynte jeg å gråte. Endelig en som forsto.
Det viste seg at jeg hadde gått på brukket fot hele tiden og dette har forsnevret noen blodårer, og det var disse som ga smerten. Ble sendt til en kiropraktor som "brakk" fotrotsbenet på riktig plass igjen og da jeg gikk hjem derfra måtte jeg se på min egen fot for hver hundrende meter - det føltes som om jeg hadde foten oppi en bøtte med varmt vann. Og smertene forsvant som dugg dor solen, etter over hundre dagers sammenhengende helvete.
Illojal arbeidsgiver;
Høsten 2006 ble jeg utsatt for en sjef som valgte å ikke støtte meg i en vanskelig sak på jobben. Han gjorde det stikk motsatte - fra å den ene dagen være good guy ble jeg den neste en bad guy og han gjorde hva han kunne for bli kvitt meg. Selv ble jeg fanget mellom barken og veden for godt.
Lojalitet mot arbeidsgiver kom i direkte konflikt med hva som ville være realt mot mine medarbeidere. Bedriftshelsetjenesten ble koblet inn. De lovet å ordne opp i dette på at par tre uker.
Etter åtte måneders innsats var sammenbruddet et faktum. Selv ble jeg ble sykmeldt og etter sju års prøving og feiling på ulike steder hos arbeidsgiver endte det hele med 60 % uførhet. Problemene på arbeidsplassen forble uløst for samtlige ansatte og den dag i dag er dette miljøet preget av stormene . Hva dette kan ha kostet tør jeg ikke tenke på, men jeg kan love at hver eneste krone har vært bortkastet.
Selv forlangte jeg et møte med bedriftshelsetjenesten for å få noen råd om hva jeg muligens hadde gjort galt, og hva jeg eventuelt kunne ha gjort annerledes.
Svaret var kort og godt: Ingenting. Og mer enn dette har jeg aldri mottatt fra den kanten,
Om jeg ikke i en tidlig fase hadde kontaktet advokat ville jeg antakelig ha mistet jobben på grunn av at jeg ikke hadde gjort noe galt. For meg kan godt bedriftshelsetjenesten skifte navn, Til bedriftstjenesten.
Hypoglykemi:
I 2007 nevnte jeg for en bekjent som er pensjonert lege at jeg ved enkelte anledninger i livet hadde svimt av ved overbelastninger. Det skjedde gjerne i sammenheng med stort arbeidspress og lite tid til mat. Hun sa at jeg burde ta en blodsukkerbelastningstest. Jeg så gjorde og resultatet av den var temmelig dramatisk - det endte med at jeg fikk legens matpakke servert med beskjed om å spise inntil jeg igjen klarte å snakke. Det ble konstatert at jeg produserte for mye insulin og derfor fikk lavt og ikke høyt blodsukker av å spise. Jeg ble henvist til en meget tynn liten dame på sykehuset som skulle være ernæringsfysiolog. Jeg gikk der ukentlig og fikk mange merkelige svar på mine spørsmål. Jeg spurte bl.a. om vekten på maten hadde noen sammenheng med antallet kalorier i den. Det hadde det ikke. To ganger senere stilte jeg spørsmålet på nytt og da hadde det en klar sammenheng. Hun konkluderte med at jeg gjorde alt riktig og hadde gode kunnskaper om min egen situasjon. Det senk innpå meg en undelrig følelse av at det var jeg som var den friske av oss to. Hun var sykelig tynn, hadde mirakuløse uvitenskapelige forklaringer på matfenomener og jeg forsto at det var lite eller ingenting å hente. I forkant av disse møtene hadde jeg blitt undersøkt av en spesialist i endokrinologi som bekreftet at jeg hadde hypoglykemi. Jeg slutte å gå til denne damen. Jeg fikk aldri beskjed om behandlingen forøvrig var avsluttet, om den var vellykket eller om jeg skulle gjøre noe annerledes enn jeg gjorde. Min lege fikk heller ingenting. Men sykehuset fikk registrert åtte innkallinger i sine systemer og forlangte noen hundrelapper hver gang jeg møtte opp. Den dag i dag vet jeg ikke om jeg er behandlet for hypoglykemi på sykehuset i Vestfold og jeg får vel aldri vite det heller.
NAV-klient:
NAV kan sies å være en del av vår helsetjeneste. De sikrer i det minste at man har til smør på brødet i den tiden man ikke kan jobbe og tjene pengene sine selv. Jeg skulle få erfare at denne institusjonen er tuftet på mistillit, byråkrati og pulverisert ansvar. Alle hadde en mening om hva jeg trengte, men ingen var interessert i å lytte til hva jeg selv hadde å si. De tre årene på NAV ble en studie i hvordan man kan bryte ned den siste rest av et menneskes selvtillit og selvrespekt. Det gikk så langt at jeg fant meg i at tjuefemåringer skulle belære meg om viktigheten av at jeg skulle utprøves i meningsløse aktiviteter jeg forlengst hadde forklart at ikke var mulig eller hensiktsmessig. heldigvis ga NAV`s egen lege meg rett og jeg ble høsten 2013, etter årelang kamp tilstått 60 % uførhet - som jeg selv hadde bedt om og mente at jeg trengte for å kunne fungere. Men jeg unner ingen å kvernes i NAVS tannhjul.
Kommer man først skjevt ut der er det nesten umulig å rette det opp.
Åndenød:
I 2011 oppdaget jeg at pusten min ble stadig dårligere. Åndenød på tross av at jeg trimmet jevnlig. Legebesøk resulterte i teori om dårlig hjerte. Etter måneder ble jeg innkalt og hjertet ble omsider friskmeldt. Nei, da var det sikkert astma? Jeg protesterte og sa at astma visste jeg at det ikke var. Hvordan kunne jeg vite det mente legen. Jeg unnlot å si at jeg hadde halvannet års erfaring fra arbeid på en spesialklinikk for astma og allergiske sykdommer. En skal ikke krangle med fastlegen, det kan stå deg dyrt. Kontroll og nytt sykehusbesøk etter et par måneder ga negativt resultat. Ikke astma heller, noe jeg visste. Men KOLS da? Kunne det kanskje være det ?
Her var jeg på usikker grunn for jeg har røkt i 41 år men sluttet for noen år siden. Men å begynne med medisin uten å vite sikkert om det var KOLS nektet jeg. Jeg forlangte en sikker diagnose.
Nok et sykehusbesøk, denne gangen allerede etter sju uker. Det var nå gått halvannet år siden elendigheten hadde startet. Jeg var i elendig form, mer overvektig enn noengang og fryktet både trappegang og golvvask mer en fanden selv. Alt var tungt, komplisert og krevende. Den daglige trimmen, som før hadde gitt så mye glede, var nå redusert til en tung og svett plikt med mange pustepauser.
En gledens kort pause i elendigheten oppsto den dagen jeg skulle til legen og ble henvist til en vikar, en turnuskandidat som faktisk lytte til hva jeg hadde å si. Jeg fikk en steroidkur for å se om dette kunne hjelpe. Tre timer senere var jeg symtomfri og helt frisk, og hadde rikelig med pusteluft.
Jeg forsto ingenting.
Moroa varte bare en uke for kuren var på fem dager og kunne visstnok ikke forlenges uten ytterligere undersøkelser- men opplevelsen hadde gitt mersmak - nå ville jeg bli frisk! På neste legebesøk var det atter fastlegen som satt bak skrivebordet og jeg forlangte nok en tur på sykehuset for sjekk, denne gang på lungeavdelingen.
Endelig kom jeg til en person som kunne sine saker. På lungeavdelingen satt legen og forklarte meg på en liten time hva som var årsaken til alle mine plager. Det var ingen av de sykdommene fastlegen hadde foreslått - heller ikke KOLS til min store glede. Det var vann.
Vann mellom lungene og bukveggen som fortrengte volumet lungene så sårt trengte. Det hele forårsaket av en virusinfeksjon som ikke sås på blodprøvene og som også var skjult på røntgenbildene på grunn av mine skamferte lungevegger. I tillegg fikk jeg greie på at mine ungdoms års arbeid med asbest hadde satt solide men ikke livstruende sport på lungeveggene.
Prednisolonkur kickstartet kroppens egen evne til helbredelse og etter halvannet års plager begynte jeg omsider igjen å føle glede over å gå en tur utendørs. Men jeg kan ikke la være å spørre meg selv: Må det virkelig ta så lang tid å bli frisk?
Nå to måneder etter er jeg tretten kilo lettere, puster som vanlig og kjenner igjen glede ved å bevege meg. Jeg er glad for det men skulle ønske at det ikke hadde gått så lang tid før sykdommen ble avslørt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar