Det er natt og mørkt og høst ute. Nettopp våknet etter å ha drømt at det ikke lenger var mulig å trekke været, at det aller siste åndedraget var avsluttet, uten håp om å få luft ennå en gang. Man har fått en foreløpig diagnose som gnager i bevisstheten og preger tankene. KOLS: Kronisk Obstruktiv Lunge Sykdom.
En sikker omenn langsom enveisbillett mot døden. Tilstanden kan ikke kureres eller reverseres.
Da jeg våknet av drømmen kom pusteevnen tilbake, men ikke fritt og lett. Mer som en andpusten åndenød med bekymringens lette damp som et lokk over det hele.
Vi skal alle dø en dag. Men er det virkelig nødvendig med såpass krevende fysiske og psykiske påminnelser i årevis i forveien? Jeg er redd for framtida mi - skal drømmen en dag bli virkelighet og skal jeg oppleve mitt siste åndedrag som en kamp mot et vakuum som bare vil suge meg tom for den siste rest av luft jeg måtte ha igjen.
Førtien år med sigaretter. 25 sigaretter x 365 dager x 41 år = 374.125 sigaretter til sammen.
Det ble visst noen for mange.
Fem år i støvete og skitne industrijobber, Sementfabrikken Norcem på Slemmestad, Asbest og bremsestøv på bilverksted , Impregneringsvæske på trevarefabrikken. har også bidratt med sitt.
Med tretti kilo overvekt og en mulig KOLS sleper jeg meg rundt og gjør alt man skal. Husarbeid, mosjon,arbeidsoppgaver hjemme, ditto på jobben og hobbyaktiviteter. Ingenting går lett og avstanden ned til golvet har aldri vært større. Beina hovner opp og den eneste lindring er et glass rødvin mned føttene høyt plassert. Rødvin er eliksir mot både ensomhet og engstelse, men stoffet kan slå tilbake og legge stein til byrden om en ikke tar seg vel i vare.
I femti år har jeg ikke tatt meg vel i vare. Og det er det jeg betaler for nå. Og det er derfor jeg sitter her i natta og er redd for at døden en dag skal innhente meg og det ikke lenger finnes medisiner eller andre triks for å utsette enda en gang.
Livet er ikke så enkelt som enkelte skal ha det til. Det eneste positive som kan sies om dette er at døden unngår ingen og ingen unngår døden. Vi må alle forholde oss til den en dag. Det er en liten rettferdighet i det faktisk.
En sikker omenn langsom enveisbillett mot døden. Tilstanden kan ikke kureres eller reverseres.
Da jeg våknet av drømmen kom pusteevnen tilbake, men ikke fritt og lett. Mer som en andpusten åndenød med bekymringens lette damp som et lokk over det hele.
Vi skal alle dø en dag. Men er det virkelig nødvendig med såpass krevende fysiske og psykiske påminnelser i årevis i forveien? Jeg er redd for framtida mi - skal drømmen en dag bli virkelighet og skal jeg oppleve mitt siste åndedrag som en kamp mot et vakuum som bare vil suge meg tom for den siste rest av luft jeg måtte ha igjen.
Førtien år med sigaretter. 25 sigaretter x 365 dager x 41 år = 374.125 sigaretter til sammen.
Det ble visst noen for mange.
Fem år i støvete og skitne industrijobber, Sementfabrikken Norcem på Slemmestad, Asbest og bremsestøv på bilverksted , Impregneringsvæske på trevarefabrikken. har også bidratt med sitt.
Med tretti kilo overvekt og en mulig KOLS sleper jeg meg rundt og gjør alt man skal. Husarbeid, mosjon,arbeidsoppgaver hjemme, ditto på jobben og hobbyaktiviteter. Ingenting går lett og avstanden ned til golvet har aldri vært større. Beina hovner opp og den eneste lindring er et glass rødvin mned føttene høyt plassert. Rødvin er eliksir mot både ensomhet og engstelse, men stoffet kan slå tilbake og legge stein til byrden om en ikke tar seg vel i vare.
I femti år har jeg ikke tatt meg vel i vare. Og det er det jeg betaler for nå. Og det er derfor jeg sitter her i natta og er redd for at døden en dag skal innhente meg og det ikke lenger finnes medisiner eller andre triks for å utsette enda en gang.
Livet er ikke så enkelt som enkelte skal ha det til. Det eneste positive som kan sies om dette er at døden unngår ingen og ingen unngår døden. Vi må alle forholde oss til den en dag. Det er en liten rettferdighet i det faktisk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar