Å ha barn.

Det finnes to slags mennesker.  De som har barn og de som ikke har barn. I gruppe en er det to undergrupper. De som ønsket seg  de barna de fikk  og de som fikk  barn men som ikke ville ha.  

I gruppe to,  er det de som ikke vil ha barn  og derfor ikke har det og 
de som ikke kan få barn,  men gjerne vil ha det. 

Med så ulike utgangspunkt er det ikke rart det blir litt ruskomsnusk i veien videre.

Selv er jeg sønn av to  foreldre som absolutt ikke ville ha barn - og som ikke evnet det heller.  De møtte hverandre som en arbeidsulykke, de levde sammen som en daglig elendighet av hat og bitterhet i 23 år,  og begge avsluttet sine liv som brå og voldsomme katastrofer. Riktignok med 33 års mellomrom. 

Jeg er også far til tre barn. Alle disse er voksne i dag. Alle tre greier seg etter forholdene bra. To av tre er helt friske, den mellomste har dessverre en lidelse som medfører ekstra utfordringer for ham  selv og nettverket hans. 
Og som far er jo jeg en del av dette nettverket. 

Ingen hendelser i livet mitt har medført så mye glede og lykke som det å få barn. Jeg har i alle år vært utrolig stolte av dem, jeg gleder meg fortsatt over minnene fra hver og en av dem sine barndomsår og og ofte savner jeg de ulike epokene - fra babytiden vi skoleårene  til ungdomsuroen.  

Det er mye jeg nokså lett kan skrive og snakke om, men den rene og klare lykkefølelsen som det å få barn har gitt meg er det egentlig umulig å si noe dekkende om. Det nærmeste jeg kommer er helt vidunderlig og inntil vanviddmengder med enorm  og ufattelig glede. 

Men nå er de voksne alle tre og det er hevet over enhver tvil at det er helt vanlig at foreldrene er mer opptatt av sine barn enn barna er opptatt av sine foreldre.   Jeg har også lært at en forelder aldri kan være helt glad så lenge en av barna sliter. 

Min opplevelse av å ha barn er mye mer positiv enn tida da jeg selv var barn. 

Mine barn vet at de er viktige for meg og de vet at jeg er glad i dem.  Det er jeg temmelig sikker på. 

På den annen side har mine barn ikke vært fritatt for uro og bekymringer. Som gift og skilt flere ganger har det vært flere perioder med vanskeligheter oss i mellom. Jeg sliter hver eneste dag med dårlig samvittighet for dette, samtidig som mine valg den gangen aldri kunne vært annerledes - jeg gjorde det jeg måtte.  Selv om jeg visste at det ville medføre ulemper for barna. 

I dag er trettien års tid med egne barn altså en blanding av søtt og surt. Ikke for meg, men antakelig for dem. Og dette ansvaret må jeg bære livet ut - at mine livsvalg også tidvis har skapt vondt for de jeg er aller mest glad i. 

Nå har ikke min egen livsvei vært av de aller mest vellykkede heller. Som godt voksen er det kommet mye ødeleggende verk både i kroppen, hjertet og i lommeboka.  Ikke er jeg rik, ikke er jeg vellykket, ikke er jeg frisk, og ikke er jeg noen suksess målt etter samfunnets alminnelige regler heller.  

Men jeg er nødt til å måle mitt liv etter mine egne regler. 

Min far døde som 60-åring, etter tre ekteskap og fem barn han ikke var interessert i å ha kontakt med. 
Min mor døde som 75-åring etter å ha snyltet på begge sine menn, alle sine barn  og på samfunnet generelt i hele sitt liv.  Uten  en dag å jobbe verken hjemme eller ute, eller ved å legge så mye som to pinner i kors for å bidra - verken overfor sine barn, sine menn eller sin egen familie.

Min bror døde som 49 åring etter nesten førti år som misbruker. Blakk, ruset, barnløs og sliten.  Han jobbet så og si ikke i hele sitt liv, han var ofte bitter og sint på alt og alle og det eneste langvarige forholdet han virkelig pleidde i sitt liv, var komplisert og fylt av løgn og bakvaskelser og uhyggelige hemmeligheter som gikk ut over dem begge.Mange var faktisk glad i ham men han opplevde dette i liten grad selv.Og med manglende ansvarsfølelse tapte han nok altfor mange av sine mulige vennskap nesten før de kom i gang. 

Min søster lever men er hjerneskadet etter slag hun fikk som 40-åring. Hun bor sammen med en nesten tretti år eldre mann. Hennes radius er ytterst begrenset og hun må ha hjelp til det meste. Hun har ingen barn selv og ville aldri ha det heller. Hennes liv må sies å være  lite, smalt  og sterkt preget av mangel på opplevelser, impulser og nye inntrykk.  Hun har aldri skaffet seg noe nettverk av betydning og er i dag helt avhengig av sin nesten tretti år eldre rullestolavhengige mann. Og han er like avhengig av henne - noe som en dag vil føre til mye elendighet  den dagen de ikke lenger kan dele bo. 

Dette er den familien jeg kommer fra. I lys av disse personene er jeg faktisk den dom har greid meg best. Jeg har jobbet hardt i mer enn førti år. Jeg har tre barn som har greid seg bra. Jeg har og har hatt gode venner, fine opplevelser og jeg har også opplevd kjærlighet og samhold på det beste. Jeg har riktignok både mistet og forlatt noen viktige mennesker i mitt liv - og vært lei meg og angret på det også. 

Men jeg har aldri vært venneløs eller  uten varme og kjærlighet fra andre mennesker etter at jeg forlot barndomshjemmet. 

Så etter mine egne begreper er jeg en ganske vellykket og heldig mann. Som har fått leve så lenge, som har fått tre flotte barn og som fortsatt kan nyte øyeblikk hver eneste dag som vidunderlige små drops. 

Det jeg skulle ønske at jeg visste var om mine barn er i stand til å se dette på den samme måten som jeg selv gjør, eller om de mener at deres far i mangt og mye er en mangelfull forelder som burde gjort så mye mer. 

Det får jeg nok aldri noe svar på. Jeg er enig med dem i at jeg gjerne skulle gjort så mye mer. 
Men jeg håper at de en dag finner ut at jeg gjorde så godt jeg kunne - i motsetning til mine egne foreldre, som aldri gjorde annet enn å hver eneste dag formidle sin bitterhet over at de var belemret med hverandre og oss tre barna. Som de ignorerte etter beste evne fra den dagen vi var født og fram til de selv døde.

Jeg er i dag en akkurat passe lykkelig og selvsikker og glad mann. Noe skadeskutt og plaget av bekymringer for avkommene, men også heldig som faktisk har noen å bekymre meg over. 

Nå som jeg har begynt den forhåpentlig lange nedoverbakken mot mitt livs slutt tenker jeg at etter forholdene har jeg det så bra som noe menneske kan ha det. Jeg har hus, en å være glad i, tre flotte barn og masse lyst til å leve og oppleve. 

Så jeg ber nok ikke mine barn om tilgivelse, men om deres forståelse.  Om de en dag skulle kreve noe slikt av meg. Uansett svaret jeg får - jeg skal ta itu med det og ta den eventuelle kritikken innover meg så langt jeg formår. Det skylder jeg dem.