Tore Husebys FRILANSERI

Tore Husebys FRILANSERI
Litt om alt...

tirsdag 8. januar 2013

Mor er død. Endelig.


Til mor.
Mitt første minne om deg var rop og skrik og stønn som fylte hele den lille stua. . Du brølte og bannet og hylte at utakk var verdens lønn. Du skrek at du hatet meg, din førstefødte sønn.
Jeg var bare to år og trengte vel trøst, kontakt og hvile.  Men hyl og skrik fra stua fra deg ringer ennå i ørene snart femtifire år etter. Jag var skremt inn til margen og fullstendig fra vettet. 
Dette tidlige minnet er en bøtte fylt av sorg, savn og svik.  Aldri kommer jeg til å fatte at du gjorde det slik.  Det at du ikke fikk til livet ditt selv ble på ufattelig vis mitt livsprosjekt å løse .  
Det neste jeg kan minnes var ditt smil så sukkersøtt . Da var jeg seks og du ba meg sykle til butikken for å handle. Allerede da forsto jeg at det var utenkelig at denne turen var det din jobb å vandre.
Jeg bar tungt på melkeflasker, fiskepinner, tobakk og karameller. Middagen ble min jobb å få hjem jo fortere jo heller. Alt var bare ditt, og jeg husker det som et forferdelig vanskelig og tungt slit.
Du var bare ”snill” når du hadde noe du ville at jeg skulle gjøre . Beregnende og slu la du ut dine åter og agn for å slippe å gjøre jobben selv. Jeg var ulykkelig hver eneste morgen, middag og kveld.
Senere ble barnet ungdom og ungdom ble voksen, og jeg følte at jobben var bare min. Den å bringe lykke, fred og solskinn inn i denne vaklende familien. I tjueto lange år vendte jeg til det annet kinn.
Bror og søster kom til og dit hat og raseri ble større og større. Dette faktum førte til at det ble mange oppgaver jeg måtte gjøre. Jeg var eldst og det var visst bare jeg som kunne oppgavene gjøre.
Dager, måneder og år kom og gikk og du lå hele dagen og bare sov. Ingen utenom meg passet på at vi kom oss opp, gikk på skolen og fulgte den tids skikk og lov. Det var et overgrep og et barnerov.
Hatet mellom mor og far prøvde ingen av dem overfor sine barn å skjule. Jeg kom i midten og tok ansvar for smitt og smule. Jeg ble gjennom hele barndommen min mors ”fortrolige” hule.
Dette var vår lille hemmelighet overfor far og verden der ute. Og din ensomhet ble min skam og skjensel. Og din livslange bitterhet og hat overfor verden ble lenge liksom også min livsens skute.
Alle mine egne følelser i alle disse år var bare et språkløst vanvidd. Kun fornemmelsens kunst ved å alltid unngå ditt uhyrlige temperament. Er viten som resten av livet aldri er blitt glemt.
Nå er du endelig borte og jeg kan endelig vite at omsider har jeg fred for deg. Det er en sorgmunter lettelse å vite at jeg ikke lenger trenger passe meg. Og jeg er endelig fri til å gå min vei.
Men vit at du er det eneste mennesket i hele min verden jeg for ingenting kan takke. Din mangel på ansvar, arbeid og kjærlighet har preget mitt livs lange bakke. Min redning var at du ikke var det eneste mennesket i min verden. Det er alle de andre menneskene der ute, de som ikke hadde ansvar for meg – ja det er dem, jeg har i dag å takke.

1 kommentar:

  1. Dette kjenner jeg igjen fra min barndom.

    SvarSlett