Alderens nådeløse angrep på sinnet.-...

Det er bare de første tjue sekundene jeg trives helt. De første tjue sekundene etter at jeg våkner.  da har jeg ennå ikke kommet på gårsdagens blundere og feilhandlinger og ditto tanker.

Da har ennå ikke kroppens utallige smertepunkter stått opp og jeg føler meg smertefri, med nok pust og friske  spreke hjerteslag.
Men så går det et halvminutt.

Den ene leggen begynner å verke. Hodepinen og øresuset setter i gang sin samstemte medlodi.  Albuleddet våkner opp til sin våkne  verkende tilstand og begge kontaktlinsene melder at de er uttørket og ligger klistret til øyeballene.

Så melder blæren at det er tid for å stå opp. Begge hoftene smertehyler meg  når jeg vakler ut på badet.  Jeg starter med å bade øynene i kontaktlinsevæske, deretter er det tid for å late vannet.
Enskjønt der er alt annet enn vann som kommer. Det som kommer, riktignok ennå i bra fart, er det sureste mest illeluktende gammelmannspiss du kan tenke deg.  Jeg har ikke noe valg - men må bare pisse det som kommer.
Om det er alderen, medisinene eller maten som gjør det vet jeg ikke. Men min morgenurin minner om gammelmannspisset bak min ungdoms fyllegarasjer - der gamle skytebas Andersen drakk sine seks bokkøl og miget kraftig før han tok tok fatt på hjemveien  de to kilometerne til fru Andresen - en grønnkledd kvinne i forkle som  virket tjue år yngre av kropp  og tredve år eldre  av sinn enn sin sure alkoholiserte og forlengst pensjonerte ektemann.

Etter mitt sure og dystre morgenmigrituale er det tid for  å  sette på kaffen.  Det er ikke fritt for at  enda flere morgensmerter nå melder sin ankomst. Sår endetarm etter nattens ubevisste utblåsninger samt ryggvondt og stølhet i hele kroppen gjør at det eneste man orker mens kaffen blir laget er å vente på kaffe.
man starter dagen med å grue for de kroppslige belastninger som kan komme.

Planlegging av lampeskift, takvask og vedbæring medfører gruing og planlegging: Kan man komme rundt dette på en måte som ikke er helt drepende?

Gamle dagers plagsomme morgenkåthet eller drømmer om de store prestasjoner  for dagen er helt fraværende.
Dessverre.
I stedet kjennes en ro som forteller at det er tross alt godt å fremdeles være i live etter femogfemti lange og harde år.

Etter en lang frokost i ensomhet, kun i  i selskap med radioen og datamaskinen er det tid for å føle på at man ikke lenger er en del av det nyttige samfunnsliv. Hele verden der ute er på jobb mens jeg venter bare på at kaffen  og  de vanndrivende midlene jeg går på skal  sende meg på toalettet åtte til ti ganger de neste tre timene.

Veien mellom kjøkkenstolen og dasspotta tar det meste av formiddagen, grunnet de vanndrivende midlene. . Ved frokostbordet gleder jeg  meg over FB meldinger, E-poster og annet der ute fra den store verden.

På en god dag presterer jeg en artikkel eller et tilsvar på et spørsmål som er elektronisk stilt til meg.
Jeg savner ofte mange av mine bekjente og venner.  Jeg plages av tankene på de i min nære familie som ikke er friske. Jeg tenker ofte på hva jeg vil føle om et av mine barn skulle skades eller dø.  Redselen for slike ting kan lamslå meg sånn at resten av formiddagen står stille.

Jeg får ofte ikke puste skikkelig. Om jeg gjør noe som er tungt eller krevende får jeg plutselig akutt åndenød og må bare gi meg. Det eneste som hjelper er å ikke klage over at det er blitt slik, sove en time eller to og bare vente til smerter og frustrasjon slipper taket i meg.
Jeg tenker på mine store sterke sønner som  nok hadde kunnet hjelpe meg så lett som bare det -men som ikke gjør det fordi de ikke vet om at jeg så ofte er hjelpeløs med mine tunge jobber og plagsomme løft.

Dagen går og jeg klarer noen ganger alt jeg vil - mens andre dager gjør jeg absolutt ikke noe annet enn  hvile - ikke en gang min faste entimes morgentur blir gjennomført fordi jeg er så utrolig trøtt.  

Jeg tenker ofte på kjæresten min som  enten er hos meg eller ikke er hos meg. Vi er særboere.

Hun har  også vondter og tanker og bekymringer som plager henne daglig. Men de er ikke de samme som mine og de kommer ikke på samme tid. Vi har flaks om vi begge er smertefrie og har overskudd til oss selv og hverandre på samme dag - slike dager er sjeldne, men ekstra gledelige når de er der.

På kveldene klarer  jeg bare såvidt gå opp og ned trappene. Muskelsmerter og leddsmerter tar all energi jeg måtte ha og tv er blitt et apparat jeg er helt avhengig av for å oppleve hvile.

I femtitre år rørte jeg alkohol bare sjelden. Men de siste to årene har rødvinen blitt min daglige faste kveldsvenn og av alt som ikke hjelper mor kroppslige og sjelelige plager,så er rødvin det aller beste.

Hvis livet består av tre kapitler - null til tjuefem som det første , tjuefem til femti som det andre  og  femti til Gud vet hva som det tredje så er jeg  nå friskt inne i kapitel tre. Jeg vet at døden en dag vil komme og jeg vet at alle mine drømmer om yrkesmessig og privat suksess har beveget seg fra en håpefull fremtid til en resignert fortid.

Gleden i livet handler nå   om fravær av smerter, fravær av sykdom og død og fravær av regninger jeg ikke klarer å betale. Gleder i livet er også motorsykkelvenner og motorsykkelturer, gamle bekjente og barn som klarer seg der ute i den store verden. Sorgen i livet er at det å skreve over en motorsykkel enn si kle på seg alt utstyret er blitt en  fysisk påkjenning i seg selv. Det er også en sorg å ha et barn som ikke er så friskt som det burde - det ligger på skuldrene mine som blylodd jeg  aldri kan bli fri ifra. samme hva jeg gjør.

Helsa mi ,  som en gang  bare var en by i Belgia,  er plutselig blitt et daglig skrekkscenario  - overvekt,  høyt blodtrykk. lav stamina  og liten arbeidsevne har  for lengst overtatt plassen for evig liv, evig håp og livslangt overskudd på alle de gleder livet kan by på.

Jeg har sluttet å røyke. Det er jeg stolt av. Tretti sigaretter i førti år er røyk nok. Men gleden over dette  overskygges daglig av de tretti kiloene jeg har lagt på meg etter at frokosten bestående av fire sigg og to kopper kaffe ble erstattet av to skiver brød, to egg, sild, ost og et glass juice.

Min lege,  som jeg ofte besøker,  kan ikke si noe fornuftig om hva jeg feiler. Det er et skremmende faktum fordi jeg vet at det er noe galt, men jeg vet ikke hva. Ingen mannfolk i slekta mi har blitt gamle utenom min ene bror, som er halvbror. Han har sikkert arvet sin mors helse, ikke vår felles far.

Jobben min som jeg nå bare er i på mindre enn halvtid,   består av to grupper mennesker: De kunnskapsrike og brennende erfarne voksne som er fratatt all ære, og de unge som ikke vet noe  man føler veldig mye og har alle makt i kraft av sine store stillinger og mange timer på jobb.
Det eneste vi deler er frykten. Frykten for å havne i den store ubrukelighetskassa - der vi ikke lenger er løsningen men er blitt problemet....  Det er lenge siden jobb i kommunen var en garanti for noe som helst!

De tapte drømmer om  å bli musiker og reserkjører på motorsykkel er overdøvet av gleden over å ha bidratt til å starte levedyktige bedrifter og  innimellom inneha ordets makt i bokstavenes verden.

Sorgen over å ikke ha mestret familielivets koder er dempet av alle de kjære vennemenneskene i livet mitt - de som jeg elsker mer enn jeg noen klarer å gi uttrykk for. Litt sånn som mine barn - jeg har alle følelsene men evner ikke å sette navn på dem, enda så språksterk jeg er.

Hver kveld sovner jeg med et titalls vesentlige kroppslige smerter, med redsel over hva  alle mine symptomer egentlig kan være og redsel over at noen av mine barn skal dø før meg.   rat dette for i nesten femti år var jeg aldri redd for noe!    Jeg tok det for gitt at alt jeg kunne møte, vill jeg også kunne mestre.

Slik er det ikke lenger.

Jeg sovner hver kveld med vissheten om at jeg i dag er den eldste gjenlevende i den familien jeg vokste opp i.   Og at den eneste utenom meg selv er min søster som ofte ikke vil vite av meg, enda jeg er den eneste hun har igjen utenom sin mye eldre og nokså reduserte mann.

Far, mor og bror er  i dag  alle døde og begravet. Mye sorg og hat måtte jeg  legge i grav etter å ha vokst opp i  denne dysfunksjonelle familien , sammen med mange brustne håp og utallige tapte planer.

Vissheten om min egen dødelighet har kommet så nær  nå at det er vanskelig å legge det vekk - selv om jeg jo ikke aner om jeg selv har tre eller trettitre år igjen å leve.

Det som hadde hjulpet var tre dager uten vondt og verk i kroppen. Er det for mye å be om?

Hver dag kan alltid være den siste.   Jeg elsker  å få flere dager om jeg kan. Om nødvendig med daglige smerter Men aller  helst uten, om jeg fikk velge.