Det er kveld. Dagen etter en aktiv dag med intervjuer, foredrag, besøk, reiser, festivitas og kontakt med masse mennesker og familie. Her, nå på kvelden etter all aktiviteten . sitter jeg likevel helt aleine i min lille hule og forundres over min nye situasjon.
Som både sykmeldt og skilt så får man så utrolig mange timer aleine i løpet av en uke.
Jeg er ikke vant til det. Jeg er vant til at det ringer på døra. at ungene mine sine venner tyter inn, at naboen spør om noe og så videre.
Her og nå er det ingen dyr som skal luftes, ingen naboer som skal snakkes med, ingen venner som kommer innom, ingen barn som skal ha trøst, omsorg eller oppmerksomhet - kort sagt:
Det er altså ingen her. Utenom meg.
Det mest tabubelagte emnet i dag er ikke kjønnsdrift, skilsmisser, ekle sjukdommer eller nederlag. Det som er mest tabu i dag - er å føle seg ensom.
Er du ensom er du en taper.
Er du ensom er du mislykket på alle områder i livet. Du kan ha hundrevis av venner på Facebook, du kan ha kolleger, du kan ha hyggelige naboer og du kan ha unger som skikker seg vel og vokser opp - du kan være aktør i ditt eget liv og sørge for at du har masse opplevelser - men du kan likevel være den mest ensomme i verden.
Slik som jeg.
Vit at jeg er ikke redd for mitt eget selskap. Jeg koser med med gitaren, tv på fredagene, et glass vin eller ei god bok eller radioen eller å skrive på datamaskin. Jeg kan godt underholde meg selv. Jeg er ikke redd i mitt eget selskap, jeg er ikke engstelig for å være aleine heller. Jeg kan faktisk kose meg dagevis med bare meg.
Men det er en følelse der. En følelse av at dette alenelivet er faen så unaturlig. Og faen så vanlig blitt .............
Vi er kanskje flest, vi som er ensomme - vi er i det minste halvparten av alle som finnes.... for å skrive om en sang.
På Facebook ser jeg mange andre som også er aleine. De bor aleine. De har ingen katt, eller hund. De kjenner ikke naboene sine . De har hundrevis av venner på Facebook og de twitrer og de er populære på jobben.
Men når de kommer hjem er de helt aleine. da skriver de på Facebook: Endelig helg. Hurra. Du hører en hul glede i et landskap av granitt, metall og glass. Et designerhull der det er plass til bare deg.
De bor aleine og få eller ingen kommer til dem hvis de ikke selv anstrenger seg for å ha kontakt med andre.
Slik som jeg.
Hadde jeg dødd i denne lille leiligheten ville det kunne gå uker før noen oppdaget det.
Mange ville nok kommet i min begravelse om jeg døde, men få kommer på besøk hit nå mens jeg lever. Det er rart.
Selv om de er glad i meg.
De har vel så mange andre, tenker jeg - de har et rikt liv, de har venner, de har familie som er interessert, de har dør til sitt husvære som mange banker på hele tiden.
Slike som meg. Vi banker nemlig på hos ander innimellom for å slippe å være aleine hele tiden.
Jeg har en død bror, en død far og en hjerneskadet søster. For ikke å snakke om en sprøyte gal og primitiv mor. Du kan si hva du vil, men det er begrenset hva du kan hente ut av en sånn familie.
Og så har jeg halvsøsken som i likhet med meg er litt skadeskutt av sin oppvekst, av manglende interesse fra våre felles foreldre, av ignoranse, likegyldighet og manglende kjærlighet.
I likhet med meg. Jeg er glad i mine halvsøsken og beundrer deres optimisme som er på tross av alt. Jeg har jo barn også. De er blitt voksne nå og skal leve sine liv uten oss foreldre som bærer dem på sluldrene. De skal bære seg selv - og de skal i hvert fall slippe å bekymre seg for sine foreldres ve og vel.... Barnekapitelet er på en måte ferdig skrevet....
Slik som jeg selv er.
Alle de vellykkede jeg kjenner - de som aldri savner noe, de som er der jeg selv har vært i mange år - de gir blanke.
De vil være i fred og slippe folk på fredagskveldene. De orker ikke Facebook. De sutrer over at bikkja (som de har) må luftes. De klager over å ta hull på sparekontoen, over krevende familie som alltid skal ha oppmerksomhet, over jobben som tar så mye tid. De drømmer om å slippe å se noen. De drømmer om å være i fred. De har ytt sitt i løpet av en tøff arbeidsuke. De vil ha helgefred.
Jeg for min del drømmer om å kunne være til stede for noen andre enn meg selv. Om å ha et speil der hjemme som kan fortelle meg om hva jeg utstråler mor den verdenen der ute som ikke vedkjenner seg det viktigste i vår ufattelig velfødde og rike verden:
At det finnes utrolige mengder med ensomhet.
Du kan være krimninell, homo, rik, fattig, rusmisbruker, alkoholiker, hushai eller bagabond. Bare du ikke er det fok frykter aller mest: Ensom.
Slik som jeg.
Nei, det er nok lettere å snakke om noe annet. Hva som helst - bare ikke følelsen av å være ensom. Det er så taperaktig og ekkelt.
Skal vi lage et kollektiv tro? Vi som er aleine.....
Som både sykmeldt og skilt så får man så utrolig mange timer aleine i løpet av en uke.
Jeg er ikke vant til det. Jeg er vant til at det ringer på døra. at ungene mine sine venner tyter inn, at naboen spør om noe og så videre.
Her og nå er det ingen dyr som skal luftes, ingen naboer som skal snakkes med, ingen venner som kommer innom, ingen barn som skal ha trøst, omsorg eller oppmerksomhet - kort sagt:
Det er altså ingen her. Utenom meg.
Det mest tabubelagte emnet i dag er ikke kjønnsdrift, skilsmisser, ekle sjukdommer eller nederlag. Det som er mest tabu i dag - er å føle seg ensom.
Er du ensom er du en taper.
Er du ensom er du mislykket på alle områder i livet. Du kan ha hundrevis av venner på Facebook, du kan ha kolleger, du kan ha hyggelige naboer og du kan ha unger som skikker seg vel og vokser opp - du kan være aktør i ditt eget liv og sørge for at du har masse opplevelser - men du kan likevel være den mest ensomme i verden.
Slik som jeg.
Vit at jeg er ikke redd for mitt eget selskap. Jeg koser med med gitaren, tv på fredagene, et glass vin eller ei god bok eller radioen eller å skrive på datamaskin. Jeg kan godt underholde meg selv. Jeg er ikke redd i mitt eget selskap, jeg er ikke engstelig for å være aleine heller. Jeg kan faktisk kose meg dagevis med bare meg.
Men det er en følelse der. En følelse av at dette alenelivet er faen så unaturlig. Og faen så vanlig blitt .............
Vi er kanskje flest, vi som er ensomme - vi er i det minste halvparten av alle som finnes.... for å skrive om en sang.
På Facebook ser jeg mange andre som også er aleine. De bor aleine. De har ingen katt, eller hund. De kjenner ikke naboene sine . De har hundrevis av venner på Facebook og de twitrer og de er populære på jobben.
Men når de kommer hjem er de helt aleine. da skriver de på Facebook: Endelig helg. Hurra. Du hører en hul glede i et landskap av granitt, metall og glass. Et designerhull der det er plass til bare deg.
De bor aleine og få eller ingen kommer til dem hvis de ikke selv anstrenger seg for å ha kontakt med andre.
Slik som jeg.
Hadde jeg dødd i denne lille leiligheten ville det kunne gå uker før noen oppdaget det.
Mange ville nok kommet i min begravelse om jeg døde, men få kommer på besøk hit nå mens jeg lever. Det er rart.
Selv om de er glad i meg.
De har vel så mange andre, tenker jeg - de har et rikt liv, de har venner, de har familie som er interessert, de har dør til sitt husvære som mange banker på hele tiden.
Slike som meg. Vi banker nemlig på hos ander innimellom for å slippe å være aleine hele tiden.
Jeg har en død bror, en død far og en hjerneskadet søster. For ikke å snakke om en sprøyte gal og primitiv mor. Du kan si hva du vil, men det er begrenset hva du kan hente ut av en sånn familie.
Og så har jeg halvsøsken som i likhet med meg er litt skadeskutt av sin oppvekst, av manglende interesse fra våre felles foreldre, av ignoranse, likegyldighet og manglende kjærlighet.
I likhet med meg. Jeg er glad i mine halvsøsken og beundrer deres optimisme som er på tross av alt. Jeg har jo barn også. De er blitt voksne nå og skal leve sine liv uten oss foreldre som bærer dem på sluldrene. De skal bære seg selv - og de skal i hvert fall slippe å bekymre seg for sine foreldres ve og vel.... Barnekapitelet er på en måte ferdig skrevet....
Slik som jeg selv er.
Alle de vellykkede jeg kjenner - de som aldri savner noe, de som er der jeg selv har vært i mange år - de gir blanke.
De vil være i fred og slippe folk på fredagskveldene. De orker ikke Facebook. De sutrer over at bikkja (som de har) må luftes. De klager over å ta hull på sparekontoen, over krevende familie som alltid skal ha oppmerksomhet, over jobben som tar så mye tid. De drømmer om å slippe å se noen. De drømmer om å være i fred. De har ytt sitt i løpet av en tøff arbeidsuke. De vil ha helgefred.
Jeg for min del drømmer om å kunne være til stede for noen andre enn meg selv. Om å ha et speil der hjemme som kan fortelle meg om hva jeg utstråler mor den verdenen der ute som ikke vedkjenner seg det viktigste i vår ufattelig velfødde og rike verden:
At det finnes utrolige mengder med ensomhet.
Du kan være krimninell, homo, rik, fattig, rusmisbruker, alkoholiker, hushai eller bagabond. Bare du ikke er det fok frykter aller mest: Ensom.
Slik som jeg.
Nei, det er nok lettere å snakke om noe annet. Hva som helst - bare ikke følelsen av å være ensom. Det er så taperaktig og ekkelt.
Skal vi lage et kollektiv tro? Vi som er aleine.....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar