Livslengden og antall kapitler i livet.

Som nordlendingen H.Sivertsen skrev i sangen; " Vi vil leve lenge vi, men gammel vil vi aldri bli. "Nå har jeg levd to tredeler av livet. Den siste tredelen må jeg nå om dagen finne ut hva jeg vil bruke til - et plutselig avslag på å spleise livsveien videre med damen jeg trodde skulle bli min for livet tvinger meg til å tenke videre alene.
Om vi akkurat i dag ser bort fra de knuste drømmene, det fellesbygde reiret, de plagede og forvirrede ungene og all den andre ulykken som dette medfører så er det altså nå åpnet seg et slags vindu.
Det Definitive Siste Vinduet i mitt eget liv. Det er veldig rart.

Sett retrospektivt så var det vel en periode før min hukommelse tok til, fra null til kanskje seks år. Her sitter bare fragmenter om en uinteressert og fraværende mor med uspesifikk diagnose , en like fraværende far med arbeidsevne og en bror med ulike forunderlige problemer.
Fra sju til tolv har vi kapitel to. Her manifesteres den sosiale status, interesser, evner og anlegg. En søster kommer også til, som langt på vei blir mitt problem, fordi den herover nevnte mor ikke var skrudd helt sammen som andre mødre.

Fra seksten til tjuefem har vi etableringsfase en. Hus, jobb. kone, barn.

Fra omtrent trettito til kanskje førtifem har vi etableringsfase to. Flere barn, ny kone, nytt reir, ny jobb. Her glir ungdomstidens gleder, evner og interesser ut i plikter, forsinkelser, møter og irritasjoner.

Fra førtisju til femtitre har vi så etableringsfase tre. Klok av tidligere skader tar man nå med seg en sunn dose skepsis som gjør at man går glipp av mange gode ting, men som på den annen side forebygger den helt store elendigheten som skjedde i etableringsfase en og to .

Jeg står nå i vinduet til den siste tredelen av mitt liv. Her vil mine gamle venner og familie dø, jeg vil ende opp som den eldste i familien, ungene mine vil gjøre og gjenta alle mine feil i tilegg til sine egne, nye, men de vil også oppleve seire og gleder som jeg selv ikke er blitt forunt i mitt eget liv.

Så spørsmålet er nå; Hva har en femtitre år gammel mann lyst til? Hva gjør ham lykkelig og tilfreds? Hvordan kan han best utbytte den tida han har igjen?
Og på hva?

Spørsmålene har jeg klart for meg. Men svarene ligger dulgt, i en skygge av tvil.

En tidsmessig frihet er vanskelig når den ikke er tilsvarende stor med hensyn til økonomisk frihet. og helse og lyst er ikke den samme nå som den var da jeg var tjue.
Heldigvis og dessverre på en gang.


Ingen gjør dette for meg. Hver og en av oss må leve livet vårt selv. Hvordan skal jeg leve resten av mitt?

S