Tore Husebys FRILANSERI

Tore Husebys FRILANSERI
Litt om alt...

onsdag 19. juni 2019

Å beskytte sine barn


Til alle tider har det vært utført tiltak for å spare barn for livets realiteter. Nylig mente den ypperlige skuespiller Ane Dahl Torp at man burde innføre trettenårs aldersgrense på sosial medier.  Noe det allerede faktisk er, men som alle vet så gjelder ikke denne hvis foreldrene synes det er greit at barna har tilgang til nett.

Vi husker fra vår egen barndom at død og sex ikke egentlig fantes. Barn ble ikke med i begravelser, og sex var et ikketema der den enkelte selv måtte finne ut av sakene.   For gutta var det å oppdage eget kjønnsorgans liv og tilbøyeligheter et sjokk man ikke hadde hørt noe om, det samme gjaldt for mange unge kvinner med hensyn til menstruasjonens forunderligheter.  Spørsmål til de fleste voksne ( enkelte få unntak fantes også den gang)  medførte kleine svar som i korthet sa at dette skal du bare gi faen i å spørre om.

Det hendte også at noen mistet sin søster eller bror i ulykke, og gjenværende søsken «ble spart» for å oppleve begravelsen. 
Slike ting skjedd i beste mening, men skapte bare elendighet for den som ble rammet, enten av katastrofene som livet byr på, eller biologien som kom kastet på den enkelte.

I dag, som så mange tro at livet er en forutsigbar, planmessig og trygg tilværelse, og der så mange velger å få færre barn enn tidligere oppstår det underlige fenomen at foreldre innbiller seg at deres håpefulle ikke skal oppleve noe som er vondt og vanskelig – og de skal spares for virkeligheten, både den virkelige og den virtuelle – ved at ymse fenomener ikke omtales og ikke vises, og ikke forklares om det skulle slumpe til at den håpefulle har funnet ut noe på egen hånd, og derfor stiller impertinente spørsmål.

Livet er en risikosport og foreldre kan ikke i evig tid leie sine barn ruindt ethvert hushjørne. En dag vil ungen rive seg løs og forsvinne, og da blir du som forelder nødt til å la ungen leve sitt eget liv – ubeskyttet mot elementene som livet byr på. Og denne situasjonen må du leve med i mange mange år, om dere begge får leve.
Jeg mener derfor at Ane Dahl Torp her er på ville veier – man kan ikke forby tsunamibølger, men man kan legge planer for å overleve dem.  

Internettets fallgruber finnes der for oss alle, og både du og jeg må lære å gå rundt dem uten å falle deri.  Den opplæringen er et foreldreansvar!  Og jeg tror ikke at det er lært på den ene dagen man fyller tretten år – slikt tar mye lengre tid og jo tidligere man starter, jo bedre er det.
Verden er for mange i rike land mest fred og fordragelighet. Men den er også vold, fattigdom, krig, sult, og meningsløshet for mange.  Destruktivitet forsvinner ikke fordi man nekter å se den.  Den må overvinnes på andre og mye mer aktive måter.  Og en av dem er å erkjenne at livet er like sårbart og risikofylt for dine egne barn, som det er for deg selv. Og, det er en realitet ingen kommer rundt.


søndag 16. juni 2019

Om religion


Jeg respekterer at folk tror. Men: Jeg har ingen respekt for folk som tror at de vet hvordan livets mysterier henger sammen.  Og jeg kan virkelig ikke fordra folk som skal belære andre i hva de bør tro på. Ingen vet noe sikkert om eventuelle hensikter med vår tilstedeværelse her på jorda.  Ingen vet heller om en døgnflue har mindre krav på respekt for sitt liv, enn det et menneske påstås å ha.

Vi har ikke annet valg enn å gjette. Og det er det alle troende egentlig gjør.

Tro fører til de merkeligste ting. Det bestemmer hvordan man skal snakke, hva man skal spise, når man kan spise, hvordan man skal kle seg, hvem man kan omgås, på hvilken måte man skal forplante seg,  og hvilke mennesker man må eller bør unngå.  

Det opprettes i disse dager en gruppe bestående av muslimer som kjemper for at man skal slippe å vise ørene når det tas passfoto – at ørene synes er nemlig nå et krav pga. sikker identifikasjon .
Jeg antar at dette ønsket omhandler muslimske kvinner fordi de går med hijab. Sikher har det samme problemet, men her er det mennene som ikke vil vise ørene sine.

Etter sekstito års liv i Skandinavia, der jeg personlig har opplevd at kvinner har gått fra å være  (generelt sagt) hjemmeværende pyntedokker med lite utdanning, til å bli likeverdige samfunnsaktører og arbeidstakere på lik linje med menn må jeg innrømme at hver gang jeg ser en familie der kvinnen (e)  bærer burka, blir jeg rasende!

En religionsutøvelse som vil dekke til den eneste kroppsdelen der vi alle gjenkjenner hverandre, anser jeg for å være et overgrep mot den enkelte, mot samfunnet og mot hardt tilkjempet likestilling.
Hijab eller skaut om du vil, er noe helt annet. En hijab hindrer ikke på noen måte kommunikasjon mellom moderne mennesker i et fritt likestilt demokratisk samfunn.

Når det blir et problem at muslimske kvinner ikke kan vise seg selv fram med sitt eget hode på et passbilde uten å pakke det inn så mener jeg at grensen ikke bare er nådd, men for lengst passert.  Tollere og andre som har i oppgave å sjekke pass, forteller at måten de oftest oppdager falske pass er nettopp ved å legge merke til ørene.  Dette er altså et faglig begrunnet behov.

Demokratiske muslimer i Skandinavia burde forstå og akseptere dette behovet – de er formodentlig like lite interessert i at det skal komme terrorister til vestlige land som det alle vi andre er.  Terror rammer faktisk oftere muslimer enn kristne i dagens verden.

Religionsutøvelse er ment å gi menneskene håp, trygghet og visshet i livets mange usikkerhetsfaktorer.  Veier derfra til at religionsutøvelse blir diskriminerende, ignorerende og direkte tåpelig  - er forbausende kort. 


torsdag 11. april 2019

Tanker etter å få beskjed om at en ikke lever evig


Hjertespesialisten  var glassklar: Dette kan du ikke fleipe bort, og nå skal du høre på meg og holde kjeft. Jeg holdt kjeft. Fire minutter og femten lysbilder seinere var jeg informert til fulle om at hjertet mitt etter mange år med høyt blodtrykk var overbelasta. Det hadde derfor utvidet seg, og fikk ikke riktig plass i brystkassa lenger. Som en følge av dette var effekten av venstre hjertekammer nede i en foruroligende lav effekt.  37 prosent sammentrekning skjønte til og meg var i minste laget…

Selv var jeg på en helt annen banehalvdel før oppmøtet hos spesialisten: Jeg hadde gått ned godt over tjue kilo, jeg følte meg pigg, jeg hadde redusert medisinbruken til fjerdeparten og verken trapper eller bakker føltes uoverstigelige lenger. På toppen av det hele hadde jeg økt vekta på mine daglige styrkeløftøvelser med femti prosent.  Følte meg tjue år yngre enn for tre år siden, og nokså sprek.  Og jeg er fortsatt stolt av at jeg slutta å røyke, etter førti år med fem pakker rullings i uka.

Ros, var det jeg forventa å få hos hjertespesialisten. Skryt, rett og slett!

Det fikk jeg ikke.  Klar melding var: Tilbake på større doser medisiner, eller så dauer du… 
Å daue inngår ikke i mine planer riktig ennå, men å leve et liv med håndbrekket på som en følge av medisiner er heller ikke særlig ønskelig. 

Men det var disse to mulighetene jeg fikk valget i mellom.

På vei hjem fra legen ble det klart at det å bite seg fast i jobben et år ekstra, bare for å berge et pensjonspoeng eller to, plutselig var nokså uinteressant.  Derimot fremsto muligheten til å leve et tiår eller to til, selv om det blir  med håndbrekket på, plutselig som et  fristende alternativ, særlig når en tenkte på den andre muligheten….

Derfor: Fra nå av er det slutt på min hjelp når det skal flyttes pianoer eller svære møbler.  Dere får greie det sjæl.  Snakk med ungdommen, sier nå jeg.  De har hjerte til den slags. Det har ikke jeg.  Jeg skal bare skrive motorsykkelsludder på datamaskinen min, ta et glass vin til Dagsrevyen og ringe lange telefonsamtaler med mine gode venner der vi løser alskens små og store problemer. Jeg er veldig glad i livet nemlig, for det er der menneskene mine er.




tirsdag 5. februar 2019

Følelser. Før. Og nå.


Jeg skulle ønske jeg forsto da jeg var ung at alt jeg følte da, ville jeg også komme til å føle når jeg ble gammel.
Jeg skulle ønske at jeg visste at glede, savn, lengsler, kjærlighet og evnen til å være til nytte og glede for andre, takknemligheten over å få andres kjærlighet og oppmerksomhet var en livslang erfaring som ikke holder opp før man ligger i grava.

Nå, etter trekvart løp unnagjort, er jeg ennå litt overrasket over dette. 

I dag er gleden over de små gode ting forsterket av at man vet at man er heldig som fortsatt får lov å være med i livet – ikke alle får det.
Dette er også overraskende, men på en gledelig måte.

Helse er blitt viktigere enn penger, selv om penger fortsatt er viktig, for der ligger nøkkelen til både trygghet og frihet.

Da jeg var ung var ensomhet et tabu. Slik er det i dag også – bare langt verre. De vellykkede er mye rart, men ensomme er de ikke.  
Du ser f.eks. aldri en Coca-Colareklame der ett eneste menneske mokk aleine nyter sin iskalde forfriskning.  

Å tilhøre noe og noen er like viktig når man er seksti som det var da man var tretti.  Det skulle jeg ønske at jeg visste da jeg var ung.  Den gangen jeg trodde at livet var en evighet med stadig nye muligheter, hver gang livet glapp.

Slik er det ikke lenger. Glippene i dag fører ofte til dramatisk følelse av undergang og tvil om man noen gang vil lykkes igjen. 

Man får mindre og mindre tid, med færre og færre muligheter.

Man kan ha mange venner og likevel føle seg aleine. Ikke alle er konstruert for eneboertilværelsen. 
For det er bare den som føler en gjensidig fellesskap og deler forpliktelser overfor, man egentlig har som venn den dagen livet går en i mot.

Og dem vrimler det ikke av. Ikke her hos meg i hvert fall. Selv om jeg har gjort noen hederlige forsøk.

En sykepleier sa engang til meg at de gamle på sykehjemmet som aldri fikk besøk hadde seg selv å takke fordi de hadde oppført seg som drittsekker mot sine hele livet.  
Det er sikkert sant, men ikke alltid. 

Noen ganger er det etterkommerne som er drittsekkene. Fordi de ikke forstår at det man føler når man er nitti, ikke er så ulikt det man føler når man er sytten. Slik jeg selv engang var.

Nå vet jeg bedre, men nå er også dette for seint.  En kan ikke gjøre ugjort det som er gjort.  Min samvittighet er ikke dårlig, jeg har alltid vært en snill og hjelpsom person.  Den jeg har behandlet dårligst er egentlig meg selv. 
Og det er kan hende det jeg får svi for nå, i mine mer aldersstegne år.

Den dagen vi ikke er mer, varer det veldig lenge.  Så jeg vil forsøke å ha det moro den tida jeg har igjen.

Uten dårlig samvittighet. 



torsdag 15. november 2018

Om ubetydelighet og viktighet.


Tenk deg vår verdens største ørken. Tenk deg midten i den ørkenen. Derfra er det hundrevis av kilometer med bare sand i alle retninger - helt fram til der ørkenen slutter.  
Tenk deg tilbake til midten av denne ørkenen. Der må du tenke deg ett bestemt sandkorn, som ligger der, blant tusenvis av milliarder av andre sandkorn.

Dette ene sandkornet er vår planet.  På dette sandkornet i universet bor du. Sammen med sju milliarder andre mennesker, samt noen hundre tusen milliarder av andre levende skapninger.

Det er usannsynlig at det bare er på vårt sandkorn at det bor milliarder av tenkende levende skapninger. 
Det er lite sannsynlig at vi er aleine i verdensrommet. Det er for god plass og for mange muligheter  til at det bare kan være oss som er her.
Det er også lite sannsynlig at vi noen gang får vite om det finnes en høyere mening med universet.  
Det vi står igjen med, er gjetninger, tro og antakelser. Også kalt religioner.  Det er også lite sannsynlig at menneskene på vårt lille sandkorn får sikre svar på disse spørsmålene. 

Men det er lov å prøve seg på å finne de store svarene.  Som i ørkenen, vil neppe sandkornet i midten av ørkenen noensinne møte et tilsvarende sandkorn i ytterkant av den samme ørkenen, samme hvor mange sandstormer som måtte blåse. 
Og når mennesket titter ut i verden er det som å stirre ned i midten av Stillehavet gjennom et strå, og håpe på at man derigjennom ser hele havet.

Du er med andre ord  fri til å leve som du vil. Dine gale valg betyr lite i den store sammenhengen. Men de kan bety mye for deg selv og de du bryr deg om.
Dine riktige og gode valg som oftest gagne deg selv, og noen få til, som du kjenner.  Hver gang du gjør noe riktig er det det sju milliarder som ikke bryr seg, ikke vil få vite om det, og ikke ha noen fordel av det.  
Og det er bare de milliardene som bor på vårt lille sandkorn.

I forhold til hele universet er du ikke engang et sandkorn. Du er ikke en gang et sandmolekyl.  Du er bare et proton i et atom i et enkelt sandkorn. Og kanskje er du ikke det en gang. Kanskje er det ikke mulig å lage et troverdig bilde av hvor liten du er i den store sammenhengen.

derfor: Slapp av, nyt livet og husk at tida før du var her varte milliarder av år. PÅ samme måte vil universet eksistere i et ukjent men enormt antall milliarder av år etter at du går ut av ditt liv.
Livet er herlig, også for oss som er så små at vi er usynlige i universet . Hvis vi bare gir det en sjanse, hvis vi bare glemmer unødig dårlig samvittighet, bortkasta strev for ingenting og bekymringer som aldri blir noe av.

Lev mens du lever. Ikke ha bekymringer. Unngå dårlig samvittighet for bagateller. Vær glad.


onsdag 12. september 2018

Hvem skal ha lønna for den jobben du gjør?



Du svarer selvsagt at de skal du ha. Sånn er det ikke for alle. Kulturarbeidere over hele verden som lager ting som kan flyttes via en datamaskin: Tekst/Bilder/Musikk/mistet plutselig retten til å tjene penger på sine egne produkter da Internett tok av. 
Imidlertid er det noen helt andre som tjener på dette, og det er eierne av nettjenester. Facebook for eksempel.
EU, som er et nokså tøysete organ i mange sammenhenger, har endelig vedtatt noe fornuftig: De sier at om du distribuerer andre menneskers produkter på nettet, så skal det betales for.

Sutringa blant dem som mener at nettet ikke skal koste noe, er omfattende. Derfor er det viktig at så mange som mulig faktisk setter seg inn i saken, og tar stilling først etter at de forstår følgende: Hvor mye artister og kunstnere taper på at alle kan stjele produktene deres, og dernest at de fleste kunstnere slett ikke er steinrike, men strever med å kunne leve av yrket sitt.  Og dette har ingenting med argumentet om at «er du ikke bra nok kan du ikke leve av det du gjør». Det finnes en norsk artist som, hvis hun ble betalt, ville ha tjent 1,7 millioner kroner på nettformidlingen av hennes kunst.  I dag tjener hun ingenting på dette. Facebook og Youtube derimot, tjener fett på dette.

Derfor: Støtt dette EU-vedtaket, og bidra til at artister kan få leve av sitt arbeid – akkurat slik du og jeg gjør det.

søndag 9. september 2018

Slør og håndshilsing og såntnoe...

Det diskuteres flittig om folkeskikken her nord skal tvangskopieres og aksepteres av alle som kommer hit, eller om folk skal få gjøre det de er vant til selv om de har reist hit fra der pepperen gror.  Det er åpenbart vanskelig å bli enige om noe - integrering eller assimilering? 

Jeg har tvilt meg fram til et svar. Og det er som følger: 

Om slør: 
Du som vil ha slør i det offentlige rom, eller verre, som har en mann som vil at du skal ha slør i det offentlige rom: Vi kan ikke lese deg. Du kan som regel ikke norsk, i hvert fall ikke de første årene du er her.
Og når du da i tillegg vil tildekke fjeset ditt, så er det komplett umulig å kommunisere med deg.

Nå sier du kanskje at du ikke er spesielt interessert i å kommunisere med menn du ikke er i slekt med. Da velger du i praksis bort halve Norges befolkning som mulige bekjente i din omgangskrets  og det er jeg svært lite fornøyd med. Det tar jeg faktisk personlig  - som et rasistisk uttrykk.

Og det hjelper ikke at gubben din er enig med deg, snarere tvert i mot!

Rett til arbeid: 
Og om du klager fordi du ikke får jobb på grunn av ditt slørkrav - vit at i mange jobber er det ditt ansvar å skape tillit til andre mennesker. Og det går ikke her i vesten om man pakker inn ansiktet sitt. Å pakke inn fjeset mener jeg er et ekstremt religiøst uttrykk, som ikke engang er særlig vanlig i muslimske land. Så om du gjør det  er dette et politisk, og ikke  et religiøst uttrykk.Og mener du noe politisk må du tåle å bli motsagt. Det må alle som mener noe i et demokratisk samfunn.

De fleste kvinner jeg kjenner som besøker muslimske ikkesekulære land aksepterer sjaltvangen.
Det er å vise respekt for vertskapet, det er noe man velger  å gjøre  - selv om man er uenig i handlingen.

På samme måte som verken mann eller kvinne går utildekket i en gresk kirke, der det er krav om sømmelig klesdrakt ved besøk. Å ta av seg på beina når en besøker en moskè er også helt greit. For da er det vi  som er gjester.

Og som gjest gjelder andre regler enn som vertskap.

Ikke håndhilse:
Og så var det deg som ikke vil hilse på personer av det motsatte kjønn - jeg formoder at problemet oftest gjelder menn som ikke vil håndhilse på kvinner.  Til det vil jeg si: Det er min kvinnelige kollega, min kjæreste, kone eller datter du da ikke vil hilse på.
Det tar jeg personlig - og jeg har medfølelse med mine kvinnelige bekjente som hver dag må tåle din avvisning som du påstår å ha religiøse grunner for.

Det er verdens dårligste unnskyldning.

De fleste guder jeg kjenner til, anerkjenner begge kjønns rett til å leve og bo på jorda slik de selv ønsker.

Det er derfor ikke religion  men  kontroll over kvinner, kvinneundertrykking og ønsket om skjeve maktforhold som er årsaken  til dette "kravet" om å slippe å håndhilse på kvinner.
Og det er ingenting å diskutere - er det noe seksti års kvinnekamp har lært oss i vesten, er det at å slippe begge kjønn til i samfunnet og ellers er en vinn/vinn-situasjon for oss alle.

Det finnes bare en grunn til å slippe håndhilsing, og det er du er så sjenert at du slett ikke tør å hilse på fremmede kvinner. For da er det bare du selv som rammes av dette, og sånn skal det  jammen være!

Og for slike ting finnes det kurs å gå på.

Om retten til å ha kvinner:
Og så har vi deg, unge muslimske mann som mener at kvinner som vaser rundt lettkledd i sommernatta kan takke seg selv, når du og kompisene plager, sjenerer og  kanskje til slutt i verste fall gruppevoldtar et uskyldig menneske som aldri har gjort dere noe som helst. 
Om du lar deg provosere av kvinnelig lettkleddhet jhar du havna i et fremmes univers du ikke passer inn i. Da må du enten lære deg reglene, eller beskytte deg selv mot å se ting du ikke tåler. 

Dette er faktisk så grunnleggende at jeg  her vurderer å gå med på litt av slørkravet:  Er  du en muslimsk troende mann, som mener at lettkledde vestlige kvinner er horer alle som en, så vurderer jeg en unntaksbestemmelse som tillater slør. Slør for menn, uten hull til øynene.
Vi spanderer hvit stokk og førerhund på deg hvis det trengs, bare du lar uskyldige kvinner være i fred. 
Om du lurer på hvorfor jeg skriver dette er det IKKE fordi jeg tror at muslimske menn er generelt voldtektsforbrytere. For det er de absolutt ikke.

Men fengselsstatistikk viser at det prosentvis er alt for mange voldtekstdømte muslimske menn i Norge, Sverige og Danmark i forhold til hvor mange dere ellers er, i samfunnet.

Er du en gjest eller er du det ikke? 
Her i Nord-Europas vestlige kultur er det du som er gjest, og det forblir du helt til den dagen du ikke lenger anser våre kulturuttrykk som skremmende eller ubehagelige for deg. Hvor lang tid dette tar er i grunnen veldig mye opp til deg selv.
Det handler ikke  her om hudfarge, kjønn eller opprinnelsesland. Alt slikt er likegyldig.

Det handler bare om din måte å tenke på - og velger du å bo mange år i et land du ikke kan fordra eller respektere reglene i , så svinner klageretten din inn til nesten ingen verdens ting.

Å være vertskap: 
Vi som har bodd her lenge/hele tida har også et ansvar. Det er vi som aksepterer at morsomme grisetegninger forsvinner fra barnehagene, som tilpasser alle religiøse uttrykk til et meningsløst ingenting for ikke å såre noen, som flytter bort fra deres bydeler fordi dere er for mange, som aksepterer at noen av dere forblir fattige, uutdannede, og med små muligheter til å utvikle kunnskapene dere trenger om dere skal overleve sosialt i vår del av verden. 
Vi gjør mye for dere, men fordelene kan nok ofte hentes ut først for deres neste generasjon, som har den språklige og kulturelle fordelen at de er født her.

Å vise takknemlighet: 
Dere bor et sted der det er likestilling, religionsfrihet, demokrati og utdanningsmuligheter for nesten alle.  Å takke for dette ved å vise ryggen til det, sende ungene dine på religiøs strenge  skoler i hjemlandet, og nekte å følge lokale skikker som hilsekultur, likhetskultur og annet oppleves som en avvisning for alle oss som spleiser på å betale for dine barns utdanning, helsehjelp og alle andre tjenester vårt samfunn tilbyr. Og som du, om ikke nå fordi du jobber og er med på spleiselaget selv, en vakker dag vil ha god bruk for.

Hvem som skal ha makta: 
Du har valgt å bo i et land som er sekulært og der politikken har større makt enn religiøse kulturer. Vi vil ha det sånn - vi hadde kirkemakt i nesten tusen år, og vi savner den ikke.

Og hvilken religion som vil ha makt er i denne sammenheng revnende likegyldig.

Om du forstår dette jeg har skrevet her;

Velkommen!


søndag 15. april 2018

Noen forskjeller på svensker og nordmenn, observert etter seks år i Sverige.



Om politikk:
Svensker er de siste føydalister, og respekterer myndighetene i den grad at det virker utrolig merkelig for en nordmann. Uten at de dermed er mer enige med myndighetene enn det vi er.  Nordmenn er tvertinmot – de driter åpent i hva myndighetene sier, og er i evig opposisjon, uansett hvilket parti de sympatiserer med…
Svenske partier, er i mange saker, mer radikale enn norske tilsvarende partier.  Men samtidig mer lovlydige, ja rent ut sagt kjedelige!  Det er bl.a. dette som gjør at det svenske Frp . (Sverigedemokraterna) aldri kommer inn i den politiske varmen – uansett hvor mange stemmer de får.
Sikkerhet:
Svensker er ekstremt opptatt av sikkerhet. Noe som viser seg ved kryss der det er rødt skilt og full stopp: En og en bil stopper ved sperrelinjen og sjekker nøye om det er klart, før de kjører over krysset. Kommer det en bil i det fjerne, venter de til det er klart.  Nordmenn sveiver over i en felles klump så fort førstemann kjører…   Svensker har da også ført an i verden når det gjelder passiv sikkerhet på mange områder, ikke minst i biler.  Norske myndigheter derimot, sliter ennå med å få voksne fulle mannfolk i båt til å ta på seg redningsvest…
Høflighet:
Svensker er langt høfligere enn nordmenn. I kassa på super’n legger svensken alltid en skillepinne på båndet etter seg slik at neste kunde kan få begynne å legge på sine varer. Nordmannen legger alltid skillepinnen foran seg slik at han kan komme i gang fortest mulig med å få lagt på sine egne varer. Etter seg gjør han ingenting. Svensker rydder også alltid opp etter seg når de spiser ute, nordmannen bare forlater bordet når han er ferdig. Svensker står høflig i kø og venter på tur – nordmannen trykker på og maser seg forbi så fort det går. Alle svenske skolebarn står i kø hver dag for å få varm lunsj, og dermed lærer de også køkultur.
Om sparsommelighet:
Svensker sier selv at de er sparsommelige - nordmenn sier de er gjerrige. Og svensken tenker nok at nordmannen ofte sløser unødig. Men egentlig er det to ord om samme sak: Svensker er ikke bare sparsommelige, de er også kvalitetsbevisste og kjøper ikke skit. Noe som betyr at svenske matforretninger har langt bedre utvalg, lavere priser og også en bedre matkvalitet enn norske forretninger. Og Nordbysenteret er IKKE en svensk butikk. Det er en norsk butikk, plassert i Sverige!
Syn på hverandre som naboer:
Vanlige folk i Sverige snakker generelt penere om Norge og nordmenn, enn det nordmenn gjør om svensker. Problemet er nemlig ikke  lenger at svenskene er vår storebror – problemet er at mange nordmenn fortsatt agerer som om vi er Sveriges lillebror – og lillebrødre tror de kan si hva de vil, og slippe unna med det.  Svenskene har for lengst erkjent at Norge har trukket vinnerloddet når det gjelder økonomi, pga olja vår. Noe som resulterer i en slags beundrende misunnelse/avundsjuka.
Om likestilling:
Svenskene er litt schizofrene her. Likestilling i Sverige er «en del av folkeretten», og ingen ville finne på å angripe den. Samtidig opererer avisene fortsatt med reine missekonkurranser, der den vakreste Luciakandidaten kan stemmes på… Nordmenn derimot, skjuler ikke hva de mener i slike spørsmål, og mange nordmenn mener åpent at likestillingen «har gått for langt». Ingen svensker sier dette høyt!
Om klasseforskjeller:
Den fattige svensken er mye fattigere på penger enn den norske – fordi det svenske velferdssystemet er mye dårligere enn det norske.  Grunnen til at det ikke synes så godt, er at svenskene fortsatt har en sosial boligpolitikk.  Nordmenn som lever på offentlige midler, har en langt bedre økonomi enn svenskene, men de har ingen fordeler i boligmarkedet framfor folk med bedre råd enn dem selv, så de bor ofte både dyrt og dårlig.  Men i begge land finnes det også utrolig mange rike mennesker som er fritatt fra alle økonomiske bekymringer.
Om mat og service:
Svensk mat er bedre enn norsk. På kafeer og restauranter har de skikkelige kokker, som kan lage mat. De bruker ordentlige råvarer. Svensker spiser ikke dårlig mat, og mange svensker spiser ofte ute på hverdagene, takket være sine lange lunsjpauser.  Og som alle nordmenn vet: Servicenivået til svenskene ligger himmelvidt over nordmennenes – noe alle svensker som har jobba i norske servicenæringer har bevist.
Faktisk så er det slik at norske ansatte i servicenæringer er blitt bedre takket være svenskene!
Om naturen:
Norsk natur slår så klart svensk natur ned i støvlene. Men: Svensk natur er langt mer tilgjengelig enn den norske.  Svensk natur kan du kjøre til hvor som helst med bil, og deretter gå i behagelig terreng. Eller ro, sykle, gå på skøyter eller ski. Norsk natur derimot er mye mer ekstremsport og tilpassa folk med stor eventyrtrang, og usedvanlig gode fysiske egenskaper. Svensk natur – er laget for alle!  Norsk natur er for de spesielt interesserte.
Om business:
Svenskene er geniale når det gjelder greia med å få varer billigst mulig ut til kundene. Deres sparsommelighet gjennomsyrer alt forretningsliv og alt du ser av kjeder som selger varer billigere enn andre, er svenske oppfinnelser. Mekonomen, IKEA, JULA og så videre i det uendelige. Dette kan de best i hele verden. Norske forretningsfolk er ikke engang i nærheten – de later som om de selger billig, men selger egentlig dyrt, og jukser ved hjelp av ulovlig prissamarbeid.  Norske kunder er kort sagt mer lettlurte enn svenske… 
Om priser:
Skatt, strøm og vann og offentlige avgifter er dyrere i Sverige enn i Norge. Alt annet koster det samme som i Norge, eller er billigere. Mat, nytelsesmidler og transport er ca 30 % billigere enn i Norge.
Om selskapelighet:
Her er nordmenn og svensker ganske like – vi er nokså reserverte til vi blir venner. Da er det motsatt - mye varme, tillit og vennlighet.
Konklusjon:
Ja, den kan du jo lage selv?  Jeg er glad for å kunne hente det beste ut av begge landene.

torsdag 8. februar 2018

Hvem som lønner seg her i landet….og ikke.


I sin tid var jeg med å drive en nokså omfattende vedproduksjon, og et keramikkverksted på en kommunal bedrift som var tilpassa psykisk utviklingshemmede/multihandicappede. Hver eneste dag kom arbeidstakerne – fra sine respektive bemannede boliger. Forkjøla var de omtrent aldri, og jobbe gjorde de hver eneste oppsatte arbeidsdag.  Hver dag produserte vedavdelingen hundre sekker ved. Hver dag produserte keramikkavdelingen serviser på løpende bånd.
Og så vidt jeg vet, gjør de dette ennå.
Et annet sted, der jeg inntil nylig jobbet, var elleve av seksten beboere i jobb, alle jobba tre eller fire dager i uka. De jobba på bakeri, teknisk avdeling, i en stall, på kantina og så videre.
Et tredje sted jeg jobbet, var det mange med Downs syndrom. Alle jobbet. Uten å få synderlig betalt for det. De vasket, pakket, sorterte og laget mat.  
I dag var jeg på treningssenteret «mitt» her hjemme i Sverige. Plutselig kom bøtte- og støvsugerballetten – en gjeng åpenbart funksjonshemmede, og de vaska og gjorde reint med liv og lyst. Godt humør, snåle tenner og enorme rørleggersprekker var en klar bonus for undertegnede. Sånne folk er ekte originaler som slett ikke lar seg påvirke av all mulig dill og dall, og de fins jo snart ikke lenger blant oss såkalt «normale. Hva nå det er…
Innsatsen deres gjør at hver og en av oss som bruker treningssenteret, får en mye lavere årsavgift.
De på trygd får en viktig oppgave å utføre, og kommunen gjør sin plikt ved å tilby også funksjonshemmede arbeid.
Det som er felles for alle disse menneskene er: De har trygd, og ses derfor kun på som en utgift for samfunnet. De har også jobb, og leverer hver eneste dag et dagsverk som ikke registreres noe sted – annet enn i arbeidstreningsbedriftenes såkalte overskudd. For staten har bestemt at også slike bedrifter skal lønne seg, med de ulempene dette medfører for de med aller minst arbeidsevne. De med aller dårligst arbeidsevne nektes faktisk slikt arbeid, selvm om de har krav på en dagaktivitet. Men det er annen historie….
Det hører også med at siden disse folka får trygd, får de bare en symbolsk lønn for sitt arbeid. De får heller aldri noen ros, påskjønnelser eller heder. Tangerudbakken og Dissimilis et cetera, er liksom unntakene, og ikke hovedregelen, hvis du skjønner.
Jeg er enig i at folk som får trygd, ikke kan ha full lønn i tillegg. Men det må da være mulig å se på alle disse menneskene som noe annet enn en utgift for samfunnet? Det fortjener både de, og vi andre. De jobber, de strever, produserer og de klager aldri.  Og de gir tilbake til det samfunnet som hjelper dem, etter evne.  Det er mer enn en kan si om en del andre…. 
Jeg vet  for eksempel om flere heltidspolitikere som ikke har produsert særlig mye for samfunnet  i sitt liv, men som absolutt er atskillig dyrere i drift for samfunnet enn det funksjonshemmede på trygd er.
En ting til: Ikke glem at mange trygdede, som ikke er funksjonshemmede, men kronisk sjuke, også jobber etter evne på ulike vis. De produserer kunst, musikk, ved, transporttjenester, bistår på institusjoner, driver støttegrupper, driver innvandreropplæring og mye annet rart.  
De jobber de dagene de klarer, og trenger ikke plage en arbeidsgiver med at de har mange dårlige dager. Men mange har stor glede av arbeidet deres. Og også de jobber veldig veldig billig. Som oftest helt gratis, faktisk.
Ja, det var nå bare dette jeg ville si i dag: Trygdede er ikke bare en utgift, de er er også en samfunnsressurs som dessverre absolutt ikke en kjeft, gidder å prøve å måle verdien av.

Vet for eksempel du hvor mange av Norges 325 000 trygdede som, nesten daglig, bidrar til samfunnet? 

onsdag 27. desember 2017

Framtida.

Om arbeidslinja til regjeringen: Det sies og skrives fra høyre til venstre i norsk politikk at arbeidslinja er det eneste saliggjørende for samfunnet. Alle skal ha jobb – nesten uansett alder, helse og kompetanse. Og for å få til dette må arbeidssøkende tilpasse seg markedet.
Det hadde vært vel og bra, om dette var sant, Men slik er det ikke lenger. Et samfunns (les en stats)  suksess vil i framtida være basert på at store deler av arbeidsstokken tåler å gå ledige i perioder.
Årsaken er at automatiseringen og mekaniseringen av samfunnet gjør at flere og flere arbeidsoppgaver blir borte. 
Det samfunnet og den enkelte bedrift sparer på dette, må gjennom skatteseddelen styres til å finansiere alle som i framtida ikke kan få noen jobb.

Eksempel: Om hver av oss skulle ha omtrent den samme levestandard som vi har i dag i vikingetida,  måtte hver og en av oss hatt 14  til 16 slaver for å greie dette.

Og automatiseringen av samfunnet bare akselererer. Snart trengs for eksempel ingen profesjonelle sjåfører. Yrkesbilene kjører dit de skal, av seg selv. Alt fra lagerhold til helsetjenester vil gradvis bli mer og mer automatisert. Fjerningen av den menneskelige faktor sparer så ufattelig mye penger at utviklingen ike lar seg stoppe. 

Det et framtidig samfunn trenger er kulturell og teknologisk kompetanse. Kulturarbeidere kan leve av borgerlønn og ekstrainntekter gjennom sin kulturelle utøvelse. Et rettferdig skattesystem som sikrer at alle som lever er sikret et utkomme, enten gjennom arbeid, borgerlønn eller studiestøtteordninger for dem som vil utdanne seg videre. 
Høy teknologisk kompetanse sikrer at det selvkjørende samfunnet har ressurser til å fortsette ut i evigheten.  
Smarte hoder vil bli mye verd - både for den som eier hodet og for samfunnet som helhet. 

Nå er ikke dette så radikalt som det høres ut. Allerede i dag mottar ca. 20 % av den voksne befolkningen penger fra NAV. Dette utgjør drøyt en million personer. Dette burde man slutte å sutre over – ja faktisk bør man glede seg over at alle disse folkene IKKE legger et press på arbeidslivet som det samme arbeidslivet aldri ville bli i stand til å møte.
I framtida vil arbeid bli et gode som må fordeles rettferdig, ikke en plikt som alle skal delta i. Alle mennesker vil gjerne være til nytte for seg og sine, og et alternativ til arbeid blir menneskets viktigste utfordring i framtida. Vi mennesker må kort og godt leite etter andre måter å finne meninga i livet på, enn ved arbeid. Svaret ligger kanskje der ute i den millionen som i dag ikke jobber: Hva gjør de for å finne meninga med livet? Jeg tipper at svaret ikke et et, men flere.

I framtida blir det nemlig ikke jobb nok til alle. Og hva gjør vi da?  Svaret er vanskelig, spørsmålet er viktig. Og svaret politikere, er ikke arbeidslinja. Den er en blindvei inn i fattigdom og elendighet for mange mennesker. 

søndag 24. september 2017

DAB – BLABB – BLABB…


Otto Von Bismarck, den tyske politiker og hertug av Lauenburg sa dette:
- «Den som vet hvordan lover og pølser blir laget, får aldri mer en rolig natts søvn

Og det er nok dessverre helt sant. I dag blir det riksdekkende FM- nettet lagt ned, også her i våre områder.  Beslutningen er tatt i flere omganger, med samtlige partiers velsignelse – utenom Frp. 
Det er ikke oss radiolyttere som har mast om dette. Det er visstnok politikerne som mener at det for dyrt å holde det gamle i nettet i gang parallelt med det nye DAB +.  Og de som lager radio mener at det er viktig å ha 30 kanaler tilgjengelig i stedet for fem, som de har nå. Hva vi lyttere mener er det ingen som bryr seg om.
Eller, for å si det på en annen måte: I stedet for at hver og en av oss skal belastes med 20  til 40 kroner mer i skatt , er det bedre at du og jeg betaler noen tusenlapper hver til hvitevareforhandlerne for igjen å få  tilgang til bilradio, kjøkkenradio, stueradio, fritidsradio, klokkeradio og  radio på verksted og bad. Bare bilradioen koster mellom to og ti tusen – to hvis det skal være noe skrammel, ti hvis det skal matche den som står der nå.
Det verste er at jeg HAR kjøpt to DAB-radioer til huset. Og ingen av dem virker her i Ed. Mine FM-radioer virker  ( vel, bare fram til klokka elleve i dag) derimot utmerket, bilradioen virker faktisk nesten ti mil inn i sverigelandet!  Forbedringen som DAB skulle utgjøre er derfor for de fleste av oss en forverring – i tillegg til at noen millioner radioappareter nå er redusert  til elektronisk søppel.
Heldigvis var jeg forutseende nok til at den ene husradioen også er en nettradio, og den virker. Noe som krever at jeg har et dyrt og fint internettabonnement, noe jeg heldigvis har.   Og at jeg leser hele den omfattende bruksanvisningen, noe jeg ikke har gjort…
Jeg har ikke noe imot DAB. Selv om teknologien nok er høyst midlertidig på grunn av nettløsningene som er mye enklere. 
Men jeg er sterkt imot at vi legger ned FM-nettet!  Og jeg synes lite om at vi som er kunder, aldri er spurt om hva vi mener om denne «oppgraderingen». 

Og en ting til: Tenk at det bare var Frp som skjønte dette?  Det er ikke til å bære! 

torsdag 20. juli 2017

Damer som pynt.

Norge skal ha et sykkelløp i Bergen, visstnok. I den forbindelse er det bestemt at "podiedamene" ikke skal være en del av arrangementet. Dette skaper reaksjoner - begge veier. Jeg kjenner at jeg egentlig ikke bryr meg, men begynner straks å tenke på kvinnebevegelsen på syttitallet, de var uenige om mye, men at kvinnene ble objektivisert, var de enige om. Det betyr at de ble redusert til en nytelse for det mannlige øye - og hva de het og hvem de var, var helt uinteressant.
Det er lenge siden syttitallet nå. Snart femti år. Siden folk lever så lenge nå for tida , er det fortsatt titusenvis av folk "som var med" på kvinnebevegelsen, og som mener det samme i dag som de mente da.
Pornoindustrien, moteindustrien,konfeksjonsindustrien, fitness og ernæringsindustrien bruker alle kvinner som objekter hekt uanfektet ev noen kvinnebevegelse.  Og i følge "syttitallfragettene" er alle disse kvinnene hjelpeløse ofre for en kynisk pengesterk industri, der de selv bare er viljeløse brikker.
Eller?

Det slår meg at likestilling kan være så mangt. Kvinner som elsker å danse  og vise seg fram i kunsten burlesque, kvinner som med åpne øyne velger rikdommen prostitusjon  kan gi, modeller som er søkkrike, vakre kvinner som bruker sine attributter helt bevisst - fordi de vet hvordan de virker på heterofile menn, for å oppnå karriere, penger,kontakter eller egen forretningsdrift i alskens bransjer.

Dette slår meg: At kvinner er objektivisert skyldes en blanding av kultur og zoologi. Menn er dyrisk programmert til å se vakre kvinner - kulturen bestemmer hva de gjør med det.  Det nye er at kvinner med vitende og vilje objektiviserer seg selv som en del av en karriereplan!  De gjør det gjhennom sosiale media, arbeidsliv og i fritida.  Kvinner bygger sin egen kropp, sitt eget utseende og sitt eget liv med hensyn til framtidig utkomme.

Objektivisering som er frivillig og valgt, gjør den kvinner til ofre eller til  kalkulerende forretningstalenter?   Svaret er antakelig dette: Begge deler.

Det betyr at utallige kvinner slett ikke er viljeløse ofre. Noen er det - men dagens situasjon for moderne kvinner i Skandinavia er slik at de fleste vet godt hva de gjør, og hvorfor de vil gjøre dette. De spiller på mannens begjær på en måte som absolutt ikke gjør dem til ofre, men til vinnere i det moderne samfunn. Et samfunn som på mange måter er en komplisert jungel av kommunikasjon, metakommunikasjon og raske endringer som mange av oss  som husker syttitallet slett ikke får med oss.

Likestilling er tydeligvis også kvinners rett til å spille på seg selv som objekter - under full egen kontroll.  Styrt av egen motivasjon.  Dette er faktisk både spennende, nytt,  og bra.  Og en kjempeutfordring for store deler av verden der kvinner fremdeles ikke har stort å si i sitt eget liv - de bor nemlig i landområder der mennene legger premissene for alt fra kvinners atferd til klesdrakt og livsførsel.

Jeg tror at vi gamle må tenke igjennom disse tingene på nytt - kvinner her hos oss eier full råderett  alle de livsområdene de vil. Og det - kan vi blant annet takke kvinnebevegelsen for!

fredag 16. juni 2017

Bjørn Dæhlie klager på formuesskatten.

Til Bjørn Dæhlie:  Den norske staten, det vil si vi skattebetalere har betalt alle dine utgifter i mange år for at du skal kunne drive med din yndlingshobby. Norske tippere har også bidratt vesentlig. Jeg antar at dine hundrevis av flyreiser, hotellnetter samt tusenvis av restaurant og hotellmåltider ikke er betalt av deg selv. Helsevesenet, som burde ta seg av sjuke - har i vesentlig grad vært opptatt av å sikre din og dine kollegers helse i tiår etter tiår. Kun de beste kirurger og leger har fått detet privilegium. Og alt levert uten å måtte vente måneder i helsekø, slik vi andre må. Flaks, gode gener og dyktighet har bragt deg i den situasjonen at du har kunnet tjene deg rik etter din idrettskarriere. Er du dyktig nok, klarer du sikkert å omgå systemet slik at du slipper endel av denne formuesskatten også - det klarer mange flinke kapitalister. Du har også en regjering på din side, som har senket formuesskatten. Vi som har betalt din idrettskarriere betaler bare skarve 50 000 til 200 000 i skatt i året. Men vi er så mange at vi fikk råd til å løfte fram deg. Det eneste vi krever til gjengjeld er at du ikke sutrer over å selv måtte bidra ti fellesskapet nå i ettertid. En kan si mye om skigåing, men produktivt er det ikke - det er kun et bidrag til økt konsum. Betal din skatt med glede og fryd deg over at du ikke er blakk. Ha en fin dag!

mandag 13. juni 2016

Kjærlighet mellom samme kjønn

Da jeg vokste opp var homo et skjellsord. Å bli beskyldt for noe slikt var ensbetydende med den største skam man kunne tenke seg. 
Fram til jeg var femten år var det forbudt å være homo i følge norsk lov. Denne forbudte trangen ble plassert side om side med pedofili, sodomi og annen elendighet. Det aller rareste var kanskje at homofili kun var et problem mellom menn. 
Bare tanken om at kvinner kunne ha seksuelle drifter, var uhørt – og dette gjorde da også at lesbiske på mange måter gikk under radaren. De fantes liksom ikke. 
Selv om homofili  ble «tillatt» i 1972 så var statskjerka klar på at denne vederstyggeligheten ikke var bra – det var visstnok også et brudd på Guds lære. Og det synet varte i tiår etter -72!   Psykiatrien sa også sitt – homofili var en psykiatrisk diagnose helt fram til 1978.
Liberaliseringen og forståelsen  av at homofile har samme rett til å leve og være som alle andre mennesker har gått svært fort. Fra å bli omtalt som den største skam har nesten hele den norske befolkningen i dag en stor aksept og forståelse for homofili.
Kjerka har også forstått at homofile har livets rett til både å eksistere og praktisere, som de så underfundig har kalt det. 
Det samme har politikere.  Friele og Lowzow-saken virker bare rar i dag , men var svært dramatisk da den skjedde – i 1993. Ei høyredame som sto fram som lesbisk og gifta seg med generalen for Forbundet av 1948  var jo en sensasjon uten sidestykke den gang.

Så har vi denne afghansk- amerikanske fundamentalist-drittsekken som prøvde å kverke over hundre mennesker fordi han ikke tålte homofile.  Som prøver å sette tida tilbake femti år fordi det passer han.  Jeg spør: Hvor er alle de muslimske homofile kvinner og menn som nå burde stå fram og si at dette er ikke akseptabelt. Dette er feil og forkastelig – av så mange grunner utenom religion og politikk.  ER det sånn at dere lever i i tida før 1972 fortsatt?  Det er nemlig den eneste mulige forklaringen på at ikke hele den muslimske verden sier med en stemme: Dette er feil, dette er mord på uskyldige og dette skulle aldri ha skjedd.

Det er mye jeg ikke tåler her i verden. Hissige arabere som skal selge meg noe, telefonselgere som kan fornavnet mitt, politikere som har motsatt syn av mitt eget, og for ikke å snakke om folk som snakker høyt i mobiltelefon på offentlig sted.  Og det er ikke livsviktige meldinger de proklamerer, nei de opplyser for all verden at nå passerer de Lysaker. Eller Støren.  
Sånne kunne jeg faktisk tenke meg å skyte. Bittelittegranne i foten i hvert fall.  men jeg gjør det ikke. Fordi jeg innser at jeg ikke eier verden og alt som er i den - jeg har bare deler av det til låns en stakket stund.  Så derfor sitter jeg her og venter på at den muslimske homofile verden våkner og sier fra til hverandre og sine egne at vi har verden bare til låns. Vio bestemmer ikke over den, og vi eier den ikke. Og vi bør være glade for at folk finner kjærligheten, ikke dømme dem.  Kanskje med unntak av en og annen mobilsnakker i det offentlige rom. 


fredag 20. mai 2016

Colours....

Kvinnfolk sier ofte at jeg har dårlig fargesans.  Siden jeg er mann, liksom.  Det synes jeg er rart. På alle FB- tester scorer jeg nemlig ganske høyt. Sånn damehøyt faktisk.  Underlig nok….

Også er det jo ikke så lett heller. Man kan jo godt være mørk til sinns. På en solskinnsdag.  Eller lyseblå jublende.  På den 21. desember, da det liksom aldri blir ordentlig lyst…
Se på utestedene. De brune pøbbene er ofte grønne, gule eller grå.  En sjelden gang ER de faktisk brune.  Og det merkeligste er at det finnes brune pøbber som IKKE er brune.
De er bare trendy, triste, møkkete  eller gamle.  Eller alt dette på en gang. Og da KAN de på litt sikt – bli brune!

I politikken er det heller ikke så lett. De røde politikerne er ofte rosa, brune, gule eller svarte.  Men aldri røde. Det samme gjelder for de grønne politikerne, Og de blå.   De har alle alle mulige farger. Unntatt akkurat blått eller grønt. 
Også er det de rosa skyene.  De er riktignok rosa, men har aldri noe med kjærlighet å gjøre. Bare med solnedgang – noe som alltid skjer før det ytterste mørket inntreffer.    

Grønnskollinger er aldri grønne heller. Grønnskollinger er bare veldig veldig uerfarne, usikre og ofte nokså utydelige. Men aldri grønne.
Men sjøsjuke KAN faktisk være grønne, slik som de er i tegneseriene. For det har jeg selv sett.  
Håpet er ikke lysegrønt. Håpet er aldri det.  Håpet er sang, dans, glede og jubel. Men aldri lysegrønt.  Men skinnende kan det godt være!

En sinna person ser ikke rødt. Han går bare i svart – og da mener jeg ikke klesdrakta men sinnet.  Merkelig nok er det den samme fargen som sjalu mennesker går i. Sjalusi har riktig navn på svensk. Det heter svartsjuka.  Og dem som er i sorg kan nok både være kledd i svart, og se svart. For håpløshetens farge er også svart.  
Og sånne black-metal-folk. Men det er bare utapå. Inni er de som oftest rosa, og sjenerte som bare det.

Grønnsaker fins jo  i alle farger. Blå,gule,røde,hvite,svarte, turkise,lilla og faktisk også grønne.  Grønnsaker er kort og godt temmelig upresist…  I likhet med brunevarer som finnes i alle farger unntatt brunt, og hvitevarer som sinne si hvit og en sju åtte andre farger.  Men rett skal være rett: Brunevarene var brune en gang. Da de ble laget i edle treslag fra fjerne land.

Det aller rareste er såkalt hvite folk. For er det noe de aldri er, så er det hvite!  Som oftest er de litt rosa. Til den dagen de dør. Da blir de ikke hvite, men grå.
Ensomheten, hvilken farge har nå den?   Jo – ensomheten kan være litt blå helt øverst, og så mørkere og mørkere mot rødt og seinere svart helt nederst. Og det er der og da de fleste velger å ta livet av seg fordi fallet har vært så langt og lystapet så uendelig stort.  Og da. Spiller fargen ingen rolle lenger.....

tirsdag 16. februar 2016

Den eneste gangen jeg spurte fatter’n om noe…


-           Du Fatter. Er det ælver her i Åsgårdstrand?
-          Nei. Hvorfor lurer du på det?
-          Nei, ikke for noe. De er bare det at det snakkes så mye om ælver på skolen og jeg har aldri sett en.
-          Det er ingen elver her.
-          Okei.  Hvor langt er det til en ælv da?
-          Hvorfor lurer du på det?
-          Nei, jeg ville bare sett en da.  En ordentlig ælv.
-          Tulling. Det ække non ælver her sier jeg jo.  Slutt med det jævla maset.
-          Maser ikke jeg- bare lurte lissom…
Seinere ble jeg voksen. Det viste seg at fylket vi bodde i var full av elver. Til og med landets aller største lakseælv, målt i kilo fangst.  Nærmere bestemt førtitre jævla ælver var’e.
Om far min ikke visste om dem, eller om han ikke brydde seg er noe usikkert.
Men vår samtale om elvene ble en metafor for vårt forhold.  Han hata kanskje ikke oss unga.
Men han hata skjebnen som hadde ført ham sammen med han ham konsekvent kalte for premieidioten  - som han merkverdig nok lagde tre unger sammen med. 
Livet er faenmeg rart.-
Jeg veit at fatter visste om de ælvene…. Han ville bare faen ikke mase med det.
Han ville bare være i fred. 
Men jeg ville se ælver.. .



mandag 8. februar 2016

Innvandringsspørsmål i Norge

Mange nordmenn har sterke oppfatninger om innvandrerne. Disse fremmede blir merkelig nok tillagt et sett med felles egenskaper, verdier og mål de fleste av dem slett ikke har. 
Lokomotivet til dette sludderet er todelt: Redsel og fordommer, samt forestillingen om at noen (nordmenn) er mer verd enn andre.  Begge disse tingene er farlig tankegods som kan starte kriger, drepe uskyldige og skape ufred  og undertrykking. 

Men hva er mine egne tanker om innvandring? Siden jeg  er raskt på banen med å si fra så bør jeg vel egentlig ha helt klart for meg hva jeg selv mener?  Så her kommer det;

Verdighet: 

Ethvert menneskes verdighet er ukrenkelig. Jeg støtter derfor alt politisk arbeid som handler om å støtte dette faktum. Blant annet menneskerettighetene. Mange mennesker har arbeidet knallhardt  i årevis for humanistiske ideer som sikrer menneskenes ukrenkelige egenverd.
FN, UNHCR, Redd Barna, Røde Kors, Røde Halvmåne - mange er de organisasjoner som arbeider for menneskenes beste. Dette skal ikke få lov til å bli ødelagt av fascister og fundamentalister.

Vold og fundamentalisme:

Mennesker som utøver vold skal og bør straffes. Enten årsaken er vinningsforbrytelser eller ideologi. Fundamentalisme i en guds navn er bare fascisme forkledd i religion.
Fascisme er politikk som mener at noen er mer verd enn andre. Fascisme bryter derfor med mitt punkt om verdighet. At fundamentalister straffes hardt,  hva enten de heter Arfan Bhatti eller Anders Behring Breivik, er derfor slik det skal og bør være. Alle mennesker er født gode, men ikke alle forblir det - det har handlingene til Breivik lært oss.

Kulturforskjeller:

Det er folks ulike kulturer, og i møter mellom disse som ofte har skapt fantastiske nye ting som er av det gode for menneskene.  De norskeste tingene vi kan tenke oss, som jul, strikking,ski,skøyter, påskefeiring og kjøttkaker er alle ting som oppsto først i andre land enn i Norge.  Kulturforskjeller er derfor bra og ikke dårlig. i Norge har vi fått gleden av innvandrerbutikker, ny norsk musikk, ny mat og andre kulturuttrykk som aldri  hadde skjedd om ikke innvandrerne hadde kommet til oss.
MEN: Jeg er i mot snillisme fra nordmenn som tar hensyn til utlendinger i dne grad at plastgriser og merkedager forsvinner eller endrer innhold og navn fordi man er redd for å lukke noen ute, Innvandrere har rett til å ikek bli med på arrangementer fordi de mener det strider mot deres religion. De har også rett til å ta ungene ut fra barnehagen fordi de mener den driver  vranglære. Men da får det være deres eget problem - ikke nordmenns.

Ulike religioner i Norge som truer demokratiet:  

Om det virkelig var slik at muslimene i Norge utgjorde en trussel for at demokratiet vårt ville stå i fare for å bli truet av religiøs fascisme ville også jeg være enig i at noe må gjøres. Men dette er ikke tilfelle. At bydeler i Stockholm, Paris og andre byer har lokale miljøer hvor dette faktisk har skjedd truer ikke disse byenes stater, de forblir likevel demokratier. Det ser man blant annet som en følge av alle demonstasjonene i etterkant av terroren mot Charlie Hebdo-redaksjonen.
Men disse lokale bydelene er fulle av unge mennesker uten framtidsmuligheter, penger og drømmer om framtida. Og i slike tider og miljøer står fascistene ofte sterkt, kfr, Tyskland under Weimar-republikken.
Norges demokrati er i dag trygt som selveste fjellet, og vår eneste trussel i øyeblikket er verdens storpolitikk mellom supermakter, ikke et lite antall frustrerte fundamentalistiske muslimer. Tvert i mot ser det ut til at de fleste assimilerte innvandrere og flyktninger setter større pris på det norske demokratiet enn mange nordmenn klarer å gi uttrykk for. Norske fattige rasister som lever av en knapp trygd  bør derfor kan hende frykte russerne mer enn innvandrerne.


Utgiftene som følger med flyktninger og innvandrere: 

Forskere er enig om en ting: Flyktning og innvandrerstrømmene øker ikke utgiftene til en stat på lengre sikt.  Utgiftsøkningen overstiger aldri 0,5 % og er i praksis uinteressant som problem.
Årsaken er enkel: Også innvandrere og flyktninger  må kjøpe varer og tjenester for å leve og i kapitalistiske systemer blir utgiftene på sikt spist opp av økt konsum og handel.
Dessuten vil jo de fleste innvandrere og flyktninger i løpet av noen år assimileres inn i skole og arbeidsliv og ved dette bidra til fellesskapets utgifter.
 Lokalt kan derimot en stor gruppe flyktninger som kommer samtidig bli et problem - fordi små lokalsamfunn ikke har mulighet til å ta alle utfordringene i logistikk og offentlige utgifter. Enhver norsk kommune tenker som så: Økning i befolkningen er bra - så lenge den utgjør mellom 1 og 2 % av befolkningen. Øker veksten med mer enn 2 % pr år så blir det problemer for da henger ikke utvikling og infrastuktur med. I en norsk kommune vil en årlig vekst på 2 % fører f. eks til at kommunebudsjettet vil gå med underskudd de fem seks første årene.
Dette vet staten veldig godt om, og likevel presser de ofte store befolkningsøkninger inn i små kommuner og tettsteder.
Dette er både ufaglig, uøkonomisk,ukulturelt og ulønnsomt. Flyktninger må derfor "smøres tynt" utover landet slik at ingen kommuner får en større vekst enn mellom 1 til 2 prosent, lokal vekst med nordmennene selv  inkludert.


Innvandring og likestilling: 
Det er et faktum at enkelte av våre nye landsmenn lever i fortida med hensyn til kvinners rettigheter.
Barneeekteskap,  isolasjon av kvinner, tvungen klesdrakt og så videre er alt sammen ting som faktisk er forbudt i Norge.
Kvinner  er frie til å leve på akkurat samme måte som menn i dette landet. Og mange innvandrerkvinner utnnytter dette, blant annet ved å søke høyere læresteder og skaffe seg krevende akademiske utdanninger.
I praksis blir det likevel mange kvinner undertrykket fordi de jo tilhører en familie, en kultur og et miljø som er vant til å tenke annerledes på slike ting.
Nordmenn har en tendens til å glemme det faktum at det bare er 55 år siden en ugift norsk kvinne uten jobb faktisk ble nødt til å gifte seg om hun skulle ha  penger til mat og hus.
Det er dessuten bare 103 år siden kvinner fikk stemmerett, og det er bare 150 år siden alle norske kvinner var umyndige, de var regnet som "en del av husholdningen"  og derved mannens eiendom.

Og som 1957-modell husker jeg godt at de fleste kvinner i Norge brukte skaut tidlig på sekstitallet. At enkelte kulturer i verden blir vettskremt ved tanken på likestilling er derfor forståelig. Les nyere historie om Norges første kvinnelige sjefer, piloter, ministere, leger, sjåfører, biskoper og prester  så ser du fort at disse holdningene er helt like de vi selv hadde for få år siden. Selv unge mennesker husker i dag kvinners kamp for å få hoppe på ski, så fersk er de gammeldagse holdningene rundt dette.
Vi må derfor gjøre to ting på en gang:
A: Forstå at frihet og likhet for kvinner oppleves dramatisk for enkelte kulturer.
B: Være kompromissløse med hensyn til at alle kvinner som bor i Norge SKAL ha de samme rettigheter uansett kultur.

Dette må tydelig avspeiles i politiet, i rettsveseneti lærestedene  og i helse og hjelpeapparatet.  Kvinners frihet i Norge har kommet som et resultat av en lang kamp, og makten norske kvinner har tilkjempet seg som likeverdige borgere av landet skal ikke ødelegges av at norske barnehager og skoler bedriver snillisme eller misforstått kulturrelativisme, eller at  konservative muslimer skal diskutere norsk grunnlov og kvinners rettigheter.
Kvinner som faktisk ønsker å gå i religiøse klær skal  selvfølgelig stå fritt til å gjøre dette. Men ikke hvis det hindrer identiteten til vedkommende eller hvis det forstyrrer andre. Derfor bør alle former for slør som dekker ansiktet forbys i det offentlige rom, og religiøse klær bør dempes betydelig ned i alle yrker der man møter alle slags mennesker. I et demokrati viser vi hverandre hvem vi er.
I et sekulært demokrati dytter vi ikke vår egen religion over på andre.  Det er ufint og viser manglende respekt.

Problemer vi må ta stilling til:
Barneekteskap, analfabetisme, epidemiske sjukdommer,språk og utdanning. Dessuten grunnløse søkere.

Barneekteskap er faktisk kanskje det enkleste. Det finnes internasjonalt lovverk som beskytter barn mot barneekteskap. Det finnes norsk lovverk som beskytter barn mot sex  eller vold fra voksne. Ektepar der kvinnen er under atten år skal skilles ad inntil kvinnen er myndig. Platoniske løsninger skal etterstrebes slik at ekteparet kan ha samvær under tilsyn om de begge ønsker dette.

Analfabetisme og manglende utdanning er en trussel mot demokratiet og må derfor bekjempes med alle midler. Både pisk og gulrot brukes i dag for å få analfabeter inn i skolen og dette er bra. Også de eldre analfabetene bør få opplærigmn som sikrer at de kan lese og forstå verdenen de tilhører.

Sjukdommer må bekjempes med alle midler. Norge har i dag gode systemer for dette, og det er viktig at landet ikke har mange uregistrerte innbyggere da disse ikke vil fanges opp av disse systemene.

 Språk: Intensivering av språkopplæring også for de eldste flyktningene er viktig.Særlig de som er lite motivert for slik opplæring. Her må både pisk og gulrot brukes flittig hvis den enkelte søker å unngå å lære norsk.  Eldre flyktninger som kan norsk er bedre støttepersoner fro sine barn og barnebarn, og de forstår samfunnet i Norge lettere.

Grunnløse asylsøkere:  Schengenavtalen skal egentlig sikre at flyktninger som er avvisgt i et land skal gjenkjennes og avvises i samtlige land. Dårlig byråkrati i alle europeiske land vanskeliggjør dette. Det er ikke bra for en nasjon å ha uregistrerte   personer uten rettigheter boende.  Å leve papirløst i et samfunn er også en stor påkjenning for den enkelte. Det er derfor viktig at kontroller utføres båd epå gata i byene, langs landeveienbe og på grensa for å sikre at grunnløse asylsøkere sendes hjem så raskt som mulig.




(forts følger)



















søndag 31. januar 2016

Ærlighet varer lengst

Det menes mye om kriminalitet og utlendinger. Særlig brune utlendinger som begår kriminalitet her i landet. Derfor kan det jo være greit å se til forskning som er bestilt av UDI for å bringe klarhet i dette. 
Den sier at de fleste utlendingene som sitter i norske fengsler faktisk er hvite ( to tredeler). Den sier videre: «Rapporten slår fast at mens 97,1 prosent av innvandrere er lovlydige, er 98,3 prosent av øvrig befolkning det.»

To av hundre nordmenn er kriminelle altså. Og tre av hundre utlendinger. Og to av de tre utlendingene er hvite. 

Var det ikke det jeg visste. Folk flest er ærlige og lovlydige – samme hvor de kommer fra.  Fordi det lønner seg!

tirsdag 12. januar 2016

Politisk Korrekt?

PK.
Det er visst noe som heter politisk korrekthet.  Et fenomen som det er mye av i Sverige, og litt mindre i Norge. Men det finnes visst i alle land – også Tyskland, som i fjor tok i mot over en million flyktninger. Hva det egentlig er er visst litt uklart, men det later til å gå ut på det samme som i all politikk: Å skjule sannheten, for å oppnå et definert mål.
Dette har medført at når ekte drittsekker oppfører seg som ekte drittsekker så skal dette dempes ned i offentligheten hvis drittsekkene skulle være flyktninger eller innvandrere fra land vi forøvrig aldri sammenlikner oss med.
På rekordtid har enkelte av disse drittfolka skapt redsel og utrygghet for moderne vestlige kvinner, som tar det for gitt at de har rett til å være i fred for maskulin uønska oppmerksomhet. Både i Stockholm, Køln og andre steder viser det seg at både politi og politikere dekker over arabiske og andre flyktninger som kommer fra land med kvinneholdninger vi bare har på museum og i et og annet fundamentalistisk kristenmiljø. De plukker på damer de ikke kjenner i et organisert system som gjør at kvinner risikerer å få fremmede fingre både i og på seg ute på gata på høylys dag – uten å kunne forsvare seg.
La det være klart at arabiske og andre mannfolk fra strenge samfunn, som får et seksuelt frilynt kultursjokk ved å komme hit , får ta seg kraftig sammen og lære vestlig respekt for kvinner. 
La også politi og politkere bruke lovverk, kontroll og straffereaksjoner som er såpass avskrekkende at vi faktisk viser i praksis at vesten respekterer at kvinner har rett til å være i fred, rett til å kle som de vil og rett til å oppholde seg hvor de vil, når de vil.  Kvinners rett til å være i fred i det offentlige rom er en kamp som har kosta tusenvis av mennesker mange tiårs politisk kamp . Det er ingen grunn til at en bunke kåte unge mannfolk skal få lov til å ødelegge den kampen. Men der ER faktisk mange grunner til at disse mannfolkene blir tvunget til å lære seg litt PK: Hva som regnes som politisk korrekt oppførsel i et sekulært samfunn der kvinner og menn har den samme rett til å leve, puste og virke. 
Her kan alle vi mannfolk gjøre felles sak med kvinnene: Forsvar dem i tale, skrift og i handling der drittsekker forekommer. Og dette gjelder alle kvinner- hvite som ikkehvite, med eller uten skaut, unge som gamle.  Og skulle jeg bli anmeldt for rasisme fordi jeg har klappa til en drittsekk som ikek kan la kvinner være i fred, så lever jeg i grunnen greit med det.
Selv om det kanskje ikke er særlig politisk korrekt.


torsdag 7. januar 2016

Ti ærlige synspunkter fra en nokså voksen mann.


1/10: Om samfunnets overgrep mot enkeltmennesker:
Jeg har opplevd mange former for overgrep.  Vi som har hatt voldelige og/eller primitive foreldre kan alt om sånt.  Det har kort og godt vært mye dritt der. Men ingen overgrep har vært verre enn overgrepet fra NAV og deres da jeg etter over førti år i arbeidslivet – mange av dem med både to og tre jobber samtidig – måtte stå skolerett overfor NAV- systemet fordi de skulle finne ut om jeg egentlig var så sjuk som påstått, og hvor stor «restarbeidsevne»  jeg egentlig hadde. Jeg, som alltid har elsket å jobbe, og å være til nytte på jobben, ble sett på som en som skoftet.  
Det er ingen trøst at tusenvis har opplevd det samme som jeg: Det er heller ingen trøst at folka på NAV bare gjør det politikerne har bestemt.
Å bli sidestilt med skoletrøtt ungdom som er for bortskjemt til å ta sin egen fremtid på alvor.  Jeg har tjent mine egne penger siden 1969. Jeg har hatt opptil tre jobber samtidig. Jeg har ledet jobben med eller vært med å bygge opp fem ulike virksomheter over trettifem år . Å bli fratatt muligheten til å jobbe hver dag, føltes som jordens undergang for meg. Som NAV-folkene mente de hadde en rett til å sette et spørsmålstegn ved hver dag i nesten tre år, før de endelig var enig med meg, mine leger og alle andre som hadde med saken å gjøre.
Det er urimelig og frekt at fordi en og annen ung og dum latsabb i  dette samfunnet gir blanke, så skal gi samfunnet retten til å tvile på skikkelige  og arbeidsomme, men sjuke folk sine helseproblemer. Samfunnet må lære at folk flest, gjerne vil være til nytte og bidra i samfunnet.  Hvis de får mulighet, lov og anledning.

2/10: Om svik.
Vi, heldigvis nokså få, som vokste opp med foreldre som fullstendig abdiserte i sin foreldrerolle er ikke spesielt gode til å tåle svik. Jeg for min del tåler det ikke i det hele tatt.  Dette gjelder både i forhold, på jobben og privat. Min manglende evne til å tåle svik har ødelagt mye for meg og for andre.
Jeg har mistet både venner og kjærester på grunn av dette.  Det verste er at jeg har ikke tålt ikke mine egne svik heller – ingen går vel gjennom livet uten å svikte noe eller noen eller seg selv. Ingen er perfekt. Jeg skulle gjerne gjort mange ting annerledes, men ting ble som det ble.
Det verste sviket er likevel de gangene jeg har sviktet meg selv, da jeg faktisk visste bedre. Det har skjedd. Mer enn en gang. Dette har kostet både tid, vennskap, penger og helse.
Det er ikke egoisme å sette seg selv først.
Det kan tvert imot å være det største sviket å sette seg selv til side, fordi andre krever retten til å bli hørt, hvis dette medfører at ens eget liv blir vesentlig og varig forverret.


3/10: Om å eldes:
Egen alder oppleves mest utvendig, og bare litt innvendig. Eller mye fysisk og bare litt mentalt. Akkurat det driter selvfølgelig yngre folk syltynt i: En gamling er en gamling okkesom. Og derfor helt uinteressant. 
Jeg vet dette med sikkerhet,  for jeg har selv vært ung en gang. Og var det noe vi ga faen i så var det gamle bedrevitere som ikke hadde skjønt en dritt.
Så man er stort sett helt i fred med sin vrangforestilling om at man er den samme unge og spreke og oppegående gjennom hele livet.
Det er dessverre nok å kaste et blikk på mine jevnaldrende for å se at det ikke stemmer i det hele tatt.
Og de ser det også. På meg. 
Det jeg synes er litt leit med dette er at jeg aldri noen gang har tenkt at jeg var ung nok, sterk nok, kjekk nok eller flink nok i bøtter og spann. Ikke engang da jeg faktisk var det! Tvert imot er det helst  minner om kronisk misnøye med eget utseende og prestasjoner som er brent mest fast. 
Nå som man er avleggs på ordentlig ønsker man seg tilbake til den tida da man var ung og kjekk  og slank og vital og sterk og alt det derre der.
Nå er det uansett for seint. Helsike, jeg runder jo seksti i 2017! Det er en tid for alt.
Men en ting kan jeg gjøre så lenge jeg lever: Å minne alle yngre mennesker jeg kjenner om at DE er vakre kjekke, sterke og flinke i massevis. Og at de hver eneste dag akkurat i dag, er på toppen av sin karriere/utseende/kropp/dyktighet/prestasjonsnivå.  For det fineste i livet er å gjøre et annet menneske litt større enn det føler seg.
Det motsatte er nemlig ikke like fint. Men mye lettere selvfølgelig….  Det ser vi dessverre hver eneste dag.


4/10: Om å nå egne mål:
Jeg har nådd (for meg) mange ufattelige mål. Mål jeg aldri hadde trodd jeg skulle nå, er lagt bak meg som milstolper fylt av gledens og stolthetens minner. Dette har skjedd på tross av og ikke på grunn av opphavet. Faren min mente jeg var en lat idiot, mora mi mente jeg sang og spilte som en brannbil og med den oppmuntringen der var det egentlig lettest å være enig med dem.
Å bli far er nok det største. Ingenting slår det å plutselig vite at her banker et liv som er helt avhengig av oss foreldrene.  Glede og ansvar – frykt og stolthet. På en gang.
Men så kommer de litt mindre, men like fullt superviktige målene: Å i løpet av tretti år få være med og bygge fem helt ulike, men viktige bedrifter innenfor rusbehandling, flyktningearbeid, funksjonshemmede , arbeidstrening og omsorg.  Det er jeg stolt av.
Å ikke bare delta i men fullføre sykkelrittet Vestfold Rundt åtte ganger. Beste tid 6.08. Dårligste 8,57.  Ikke dårlig for en som i drøye førti år røkte fem pakker Tiedemanns Rød i uka.   Å sykle til Bergen på tre dager var også en fin ting. 
Jeg har også kjørt motorsykkel 1632 km. på nitten timer og et kvarter fra Rovaniemi og hjem i ett strekk. og har derved fylt mer enn fylt kravene i «Saddle Sore» som er 1000 miles på et døgn.
Å bli brukbar på gitar, munnspill og en del andre instrumenter.  Å synge en sang og framføre den.  Å holde foredrag som folk synes om. Å slutte å røyke etter over førti år med tretti sigaretter om dagen var fantastisk godt gjort, det er jeg skikkelig stolt av.
Å kunne være til hjelp for folk som har bedt meg om det. Flere ganger!
Å overleve sammenbrudd, akutt selvmordstrang, feilmedisniering, skumle operasjoner , fæle sjukdommer, tøffe depresjoner, ulykker og sørgelige skilsmisser er heller ikke så verst. Å kjempe for et bedre liv når alt og alle jobber imot en(inkludert en sjøl) , og faktisk greie det.  Å kunne ta imot hjelp når det trengs.
Jeg har de siste åtte åra gått til fots omtrent ni tusen kilometer. Det meste på stier og i ulendt terreng. Det er heller ikke så verst synes jeg – med tanke på at helsa har vært noe sjaber helt siden høsten 2006.
Det eneste målet jeg ikke har nådd er livsvarig kjærlighet til et annet voksent menneske.  Men jeg har i det minste prøvd å leite opp lykken – flere ganger, veldig hardt. Men det skal to til en tango…  Og uansett har jeg levd i ulike samboerfohold i til sammen 27 år – det er mange som ikke har greid det…
Summen er vel at jeg i dag vet jeg har mye mer selvdisiplin, utholdenhet, målrettethet og styrke enn jeg var klar over som ung.  Det er jeg både stolt av og glad for.  De siste åra er ikke gjennomføringskrafta like voldsom lenger.
Men å leve såpass hyggelig som jeg gjør, men den nokså dårlige helsa, er en slags prestasjon det også. Jeg synes i hvert fall det – for hver dag koster å gjennomføre når en ikke er skikkelig frisk. Og sist men ikke minst: Jeg har evnen til å le av meg sjøl, også på de dagene jeg helst bare vil grave meg ned og vekk.  Det er jeg faenskjæresteike meg stolt av!

5/10: Om å «få»  og «ha» barn.
Når barna er små så kan man enkelte ganger ønske fri og fred fra dem. Men en dag er de voksne og vekk. Og da oppdager man at vi som er foreldre , er mye mer opptatt av barna, enn de er av oss. Slik skal det da også være.  Det ville vært mye verre om de var avhengig av oss i mange år etter at de ble voksne. Men likevel kjennes det innimellom sårt at det en har brukt alle sine følelser på, tusenvis av timer på og nesten alt man eier og har på, liksom bare forsvinner til hver sine hverdager.  Også så tomt det blir i huset!   Man verken får eller har barn. Man disponerer tiden og oppmerksomheten deres til låns en viss tid, og en vakker dag er det slutt.  For resten av livet.  Kan hende blir det bedre hvis det dukker opp barnebarn en dag? Og hvis det ikke gjør det kan jeg like fullt glede meg over at de nå klarer seg selv.  Og det gjør jeg. Stort sett. Men savnet av de små, vil alltid være der.

6/10: Om å eie en motorsykkel:
Jeg har eid mye rart. Biler, båter, motorsykler, dykkerutstyr, verktøy, hus, garasjer, gitarer, munnspill, trekkspill, orgel og et og annet piano. Det meste har gledet litt og mye har skuffet en god del.  Men:  ingen «ting» har gitt meg så mye varig glede som motorsykkelen. 
Den er som en partner i det daglige. Jeg husker alle motorsyklene mine ennå og kan ramse dem opp. De fleste har jeg sett både inn- og utsiden av.  Noen har jeg forbannet lukt til helvete, andre har fått en spontan hjelmtrudelutt.
Mine motorsykler har og har hatt sjel, personlighet og egennavn.  Mine motorsykler er med et par unntak – venner og minner for livet.  Det finnes ikke noe vakrere sted å sitte helt aleine enn oppå en motorsykkel som beveger seg fritt der ute  i verden.  Dette symbolet på makt til frihet, velvære og opplevelser finnes det ikke maken til. Verden kommer til meg og forbi.
Og har en og annen tur vært jævlig, fra morra til kveld, i et drittvær fra selveste helvete så er det ingenting som smaker så godt som å sette pris på den hjemlige luksusen når turen er over.
Luksus du ellers tar for gitt som varmt vann, rein do og kanskje et par kalde øl i kjøleskapet.  Eller gloheit kaffe, om kulda har satt seg i kroppen. 
Motorsykkel skulle egentlig vært gitt via folketrygden, på blå resept.  Det er mye jeg ikke vet, men en ting vet jeg: Så lenge jeg klarer å kreke meg oppå en sal kommer jeg til å eie motorsykkel.  Og den siste motorsykkelen i mitt liv blirnok utstyrt  med gardintrapp, vindskjerm, og en støttende sidevogn….. 

 7/10: Om venner:
Jeg har mange bekjente men svært få venner. Det har liksom krympet veldig i årenes løp.  Slik er det for de fleste i dag.  Omgangskretsen er for enkelte blitt en slags forbruksvare, på lik linje med alt annet i samfunnet. 
Aller flest «venner» hadde jeg den tiden jeg var bilmekaniker.  Det var mange som trengte billig hjelp med bilen. 
Nå var det faktisk noen venner  - uten anførselstegn   - også, som trengte hjelp med bilen den tida, men du så mange perifere bekjente som ba om hjelp og råd.  
Fordi de hadde hørt via via, at jeg kunne spørres.   Og jeg var og er glad i å kunne være til hjelp… Men du så mange timer jeg sleit uten å få eller ta noe særlig betalt for det.
For det var viktigere for meg å være snill enn å ta betalt for fritiden min. Årene gikk, og jeg ble langsomt klokere, og flinkere til å si nei.  (Og dårligere til å skru…)
I mitt hjerte er det alltid plass til et og annet menneske som jeg slipper alt jeg har i hendene for å hjelpe.  Any time. Hvis jeg kan. Disse menneskene er viktige og har vært det i flere tiår.  Og det kule er: Nå koster det meg ingenting å fortelle dem hvor viktige de er!  Teller jeg dem så er det ikke så mange.  Men teller jeg hva de betyr for meg så er det jo all verden – uten dem ville det ikke vært noe særlig å leve egentlig.   Og alle sammen trenger egentlig bare en nær venn for å overleve.
Nå skal det også sies at mange av mine bekjente er fantastiske mennesker som jeg setter enormt pris på.  Men jeg hadde nok klart meg uten dem også. Det vet jeg fordi noen av dem har dødd eller forsvunnet uten at det har revet grunnen vekk under føttene mine, det har bare vært sørgelig.
Med årene blir det stadig sjeldnere at en får nye venner. Derfor er det desto hyggeligere når det en sjelden gang skjer.  Takket være motorsykkelmiljøet hender det faktisk ennå fra tid til annen at jeg får en ny .
Det er en sann glede når det skjer!

8/10:
Om hensikten med å leve:
Det er to ting vi mennesker må ha for å blomstre og trives: Vi må kunne arbeide. Vi må kunne elske.  I begrepet arbeid ligger dette å være til nytte for seg selv og sine. I det å elske ligger det å se andre og bli sett av andre. Disse ordene er ikke mine, de er Wilhelm Reich sine. Han var elev av Sigmund Freud. Ikke alt han sa og gjorde var like smart, men her treffer han sylskarpt! 
Etter å ha jobbet med mennesker i mer enn tre tiår blir dette tydeligere og tydeligere for meg: ta et hvilket som helst menneske som lider og du kan alltid finne årsaken til lidelsen i at et av disse to elementene mangler; Arbeide eller elske.  Det hele handler bare om hvordan du stiller spørsmålene: Hva mangler i dette menneskets liv? Og enda viktigere: Hva mangler i mitt eget liv?  Ser noen meg? Er jeg til nytte? Alle vil gjerne bli sett av noen. Alle vil gjerne være til nytte. Det er også menneskelig å ønske seg etterkommere – dette er da også en del av kjærlighetens hensikt og formål. Den som er sett og har vært til nytte for seg selv og sine, har alle forutsetninger for å leve et godt liv. Dessverre er det også mange som ikke får oppleve å være til nytte, eller å bli sett i dag.  Men det kan jo du gjøre noe med neste gang du får øye på en som nesten ingen ser?

9/10: Om Gud:
Å påstå med sikkerhet at Gud finnes, fører bare til elendighet, maktovergrep , tvang og fascisme.  Det har historien vist tusen ganger.
Å påstå at han ikke finnes, fører til meningsløshet, håpløshet, mørke og undergangtider for mange mennesker. 
Derfor er det eneste holdbare svaret at ethvert menneske skal ha lov til å tro, men ikke til å vite eller mene noe som helst, om hva andre skal tro og mene.
I menneskenes historie har en gud vært helt nødvendig for å beholde håpet. Det ser vi ved at det finnes ingen menneskelige kulturer uten en tro på tingene man ikke kan vite og se.
Naturen  og klimaet har vært og er nådeløse faktorer uten logikk – et år er det tørke, et annet er det flom.  Noen ganger er det overflod, andre ganger manglet det både mat og vann. 
Det moderne  rike samfunnet som har alt hele tida , trenger kan hende ingen gud. Men alle trenger tro, håp og kjærlighet og alle trenger noe å støtte seg til. Naturvitenskapen har ikke svaret på alt – rett og slett fordi vi ikke vet alt.
Om framtida vet vi for eksempel ingenting. Kan hende kommer tider der vi velbeslåtte på toppen av den rike verden, trenger noe å tro på igjen. 
Selv mener jeg nok at den guden jeg kjenner, utelukkende består av menneskets gode sider – det som handler om at det er rasjonelt å ta vare på hverandre også når livet slett ikke går på skinner.  For alt vi vet med sikkerhet at vi har, er hverandre.  Men jeg anerkjenner andres tro så lenge de ikke vifter med den i ansiktet på meg for å fortelle meg at jeg tar feil.
Og ordet feil, det er den opprinnelige meningen av det arameiske ordet for synd. Bare prøv å bytte ut ordet synd med ordet feil i nytestamente,  så kles plutselig mystikken av innholdet, og en slags forståelig fornuft kommer fram!

10/10: Om å bli borte.
Først ble de tidligere så store og tøffe ungdomsskoleungdommene, yngre enn meg. Så ble de lovende musikere yngre enn meg. Så ble politifolk, brannfolk og mange politikere yngre enn meg.
Så ble den norske statsministeren yngre enn meg. Så ble de fleste statsledere i verden, kunstnere og andre kjentfolk til dels mye yngre enn meg. Snart er alle som bidrar i yrkeslivet, yngre enn meg.
Fødselsåret som trykkes i dødsannonsene, kryper nærmere og nærmere ens eget fødselsår.  De vakreste kvinnene fra ungdommen er blitt til eldre damer.  Gutta er blitt grå, både inni og utapå. Mange, langt yngre enn jeg, ble borte i sjukdommer som oftest rammer modne mennesker.
Sporene er tydelige, en dag er man borte fra denne verden og alt blir som det var før den dagen jeg kom inn i denne verden: Ukjent. Vemodet ved dette er noe man må venne seg litt til. I tusenvis av år skal jeg ikke være her, akkurat slik det var før jeg kom hit.  
Alle vi mennesker er her på jorda bare en liten promille av menneskenes historie.
En kan derfor like gjerne bruke den tida til hyggelige ting, i stedet for som mange gjør: Å sløse denne korte usle tildelte tida bort på mas, klaging og fordømmelser.  
Det tar bare tre måneder å bli glemt i arbeidslivet. Det tar seks til femten år å bli glemt av vennene. Det tar seksti år å bli glemt av familien.  Om du tok alle gatenavnene med personnavn i Oslo for eksempel, tror jeg ikke du ville visst stort om de fleste av dem. Enda de gatenavnene er laget for at ikke disse folka skal bli glemt.

Det er derfor ikke så mye å mase med egentlig.  Og dem som er etter oss er jo egentlig også en del av oss?