Min lille beretning om Akutten på NÄL.

Når nøden er størst er hjelpen lengst borte: 

NÄL - hadde jeg hørt mye om, og det meste var ikke så bra. Det var kjent for å være et sted der akutt sjuke havnet i en lang kø uten at noe skjedde.  Bokstavene betyr Norra Älvsborg Länssjukhus og er akuttilbudet i den delen av Sverige jeg bor i. Dit er det knappe ni mil, noe som tar en time og et kvarter fra mitt hjemsted.

Jeg tvilte litt på disse dårlige ryktene, gammel helsearbeider som jeg er. Enhver er seg selv nærmest når ulykken rammer, og da har man liten forståelse for at andre kan ha det verre, og at det haster mer for dem enn for deg.  

Jeg hadde vært dårlig i tre dager og ble gradvis verre. Min egen diagnose var akutt gastritt samt noe annet, som jeg ikke riktig forsto hva var, men som jeg antok hadde sammenheng med kreftoperasjonen jeg gjennomgikk i vinter. De forsvant urinblære, prostata, litt lymfekjertler og noe annet småtteri, 

Til gjengjeld fikk jeg en flunkende ny urinvei, laget av en bit av min egen tarm, en koblingsplate og en plastpose med tappekran. Posen skulle byttes daglig. 

Reisen mot hjelp: 

Vel, det bar først til den lokale legevakta, eller Närhälsan som det heter her. Legen der ble litt nervøs på mine vegne og ville sende meg akutt til NÄL. Jeg fikk ikke lov til å kjøre sjøl, og sjuketaxi ble derfor bestilt.   Jeg hadde stått opp klokka fem denne dagen, som vanlig, og innen jeg fikk tid hos Närhälsan var klokka blitt halv to, og kvart på tre kom drosja. 

Klokka fire trillet vi inn foran akutten, og jeg gikk rett inn i første kø. Innskrivningskøen. Den var i grunnen helt akseptabel, bare en liten halvtimes venting. Problemet mitt var at jeg var for dårlig til å sitte i noen av venterommets stoler, og det var umulig å legge seg ned annet enn på golvet på grunn av fysiske covidsperrer mellom stolene.  

Så var det min tur og en meget ung dame i blå sykehusklær skrev ned mine data i en rasende fart, Da jeg spør om antatt ventetid får jeg til svar at det kan de ikke si noe om. 

Da spør jeg igjen - kan jeg regne med en time eller sju timer?  Nei, det visste hun ikke.

Heng i. Og vent! 

Så gikk det en time til og jeg ble ført inn til to unge damer som tok blodtrykk og skulle klemme og kjenne der det gjorde mest vondt. De forsto raskt at det var noe galt, men ikke hva. Så jeg fikk anvist et nytt venterom som var rødmerket - det betydde at jeg var en av de pasientene det hastet mest med.  Min oppgave var nå å vente på legen. Dette  med rødmerkingen fant jeg ut ved å lese deres informasjonsbrosjyre, som jeg av ren kjedsomhet fant fram ettersom timene gikk. Heller ikke her kunne jeg sitte  på noen av stolene på grunn av smerter, så jeg stjal meg liggeplass på en defekt sykehusseng som var  tilfeldig lagret på dette venterommet. Den knaket og svaiet, men jeg fikk ligge i det minste, noe som gjorde at smertene ble litt mindre plagsomme. To og en halv time  til gikk. Da kommer en ung dame og legger meg på en sykehusseng som fungerer, Jeg blir trillet inn og får beskjed om at hun skal ta et EKG på meg. Jeg spør om årsaken, men det vet hun ikke noe om. legen hadde bestemt .

Fjorten lapper limes fast på meg, uten noen barbering, og etterpå går hun bare. To andre kommer inn og skal ha blodprøver og urinprøve. Det første var vanskelig, jeg har blitt stukket så mye de siste to årene at min blodårer gjemmer seg så fort de får ferten av et sykehus.  

Urinprøve derimot var lett, det var bare å åpne krana og la det sile litt ned i et prøveglass. Jeg forsto nå at min oppgave igjen var denne - å vente på legen.  

Kjeft å få: 

Så går det en time til. kom det en dame som var alt annet  enn ung. Hun var heller ikke blid. Hun hogg til: " När bytte du din påse sist, detta provet kann inte användas,  den är jo full i bakterier".   

Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, På grunn av smerter kom jeg ikke på i farten når jeg byttet posen, men jeg visste en ting: Den var byttet samme dag. Etter å ha tenkt meg om kom jeg på at jeg byttet pose like før jeg dro til Närhälsan, altså klokka ett samme dag.   Men da hadde damen gått. 

Jeg fikk beskjed om å bytte pose igjen og ta en ny prøve. Heldigvis hadde jeg tatt med greiene mine. Da jeg sa at jeg hadde fastet  i fjorten timer, og at jeg derfor ikke produserte urin, ble jeg koplet til et drypp og fikk nok en gang beskjed om å vente på legen. Samt å faste videre. 

For slaff til å uttale konfonanter: 

Etter å ha ventet på legen i enda et  par timer begynner tørsten å herje, Jeg ringer på klokka og spør om jeg kan få drikke litt, og får et kontant nei. Kun legen kan gi meg tillatelse til å drikke. Og de kan fortsatt ikke svare på når legen kommer. 

Da renner det over,  det har tross alt gått ti timer siden jeg dro hjemmefra. Og jeg sier  til en sykepleier at at dette går rett og slett ikke an. Det er greit å måtte vente, men det var nå gått seksten timer siden jeg inntok vått eller tørt. 

Da fikk jeg svaret at om jeg var misfornøyd fikk jeg ta det opp med politikerne, det er dem som har bestemt at det skal være slik. Og dessuten hadde jeg ingen grunn til å klage for jeg var jo blitt lagt i drypp, noe som gjorde et jeg verken behøvde mat eller drikke. 

Så gikk hun og jeg fortsatte å vente. Klokka var nå 23.00. Og jeg var plagsomt tørst.  Jag hadde tross alt bak meg to døgn med diarè og kjente at jeg var som en svamp som bare ventet på å få tilført mer væske...  

Jeg var nå så slapp at bare det det å uttale konsonanter, var vanskelig. Da orker man ikke krangle men fortsetter å vente. På legen.

Så kom legen. Eller gjorde han det? 

Klokka har passert 23.oo, og da kommer legen, en ung mann som ikke har svensk som morsmål. Jeg forstår på måten han stiller spørsmål to ting. 

1: Han har ikke peiling på noe som helst av hva jeg kan feile. 

2: Han forstår ikke mine svar på spørsmålene han stiller, og husker dem derfor heller ikke. Så han spør flere ganger, uten at det hjelper. Han gir opp, og går. Men i det han forsvinner sier han: -"Vi må ta et røntgen av deg." 

Om og når dette skjer får jeg ikke vite.   

Legen kom. Og gikk. Og kom. Og gikk. 

Midnatt passeres og en ung dame kommer inn og forteller meg at legen jeg har snakket med ikke er kvalifisert, men hun selv er kvalifisert lege.  Så i det hun skal spørre meg om likt og ulikt, ringer hennes telefon. Slikt må man jo ha forståelse for, det er jo travelt på akutten, etter som jeg forstår. Men nei, det er åpenbart en privatsamtale med kjæresten dette handler om. Hun går derfor ut og gjør samtalen ferdig - dette tar en del tid. Da hun kommer  tilbake ringer det jammen igjen, og nok en privatsamtale finner sted,  Så kommer hun for tredje gang, og det er da jeg oppdager at hun har ikke satt jeg inn i de prøver og annet som er tatt i løpet av kvelden, Hun aner faktisk ikke hva jeg feiler!   Så det blir å begynne fra start - nok en gang.  Etter at jeg har sagt mitt foreslår hun en rekke ting jeg kan feile, fra tarmslyng til  betennelser. Til og med jeg som er legmann forstår at her er nok et menneske med liten klinisk erfaring og i tillegg  høyst mangelfulle arbeidsrutiner, Får nok en gang beskjed om vente, denne gangen på et røntgen. Jeg spør om dette kommer til å skje på nattetid, noe som bekreftes. 

Etter å ha vært våken i tjue timer passerer klokka 01.oo. Jeg ligger på en vond seng uten sengetøy, det er flomlys i taket og jeg skal åpenbart ikke få noen form for hvile, i tilfelle jeg blir kalt inn til ett eller annet,

Ting endrer seg. Endelig et begripelig svar på  mitt spørsmål.

Så er klokka 01.15 og det kommer et menneske som faktisk kan svare på det jeg lurer på. Han opplyser meg om at jeg skal inn til røntgen. Da jeg spør om dette er lenge til, svare han faktisk på spørsmålet!  Det er kun en foran deg i køen, sier han. Så dette vil ikke ta lang tid. Jeg ble så glad for svaret! 

Jeg aksepterer nemlig venting så lenge jeg får informasjon om hvorfor og hvor lenge. Og her var det en kar som faktisk forsto såpass. 

Det tok altså bare ni og en halv time før jeg omsider fikk et svar på mine spørsmål. Det går simpelthen ikke an. Ventetiden gikk med til å røske av alle lappene som satt fast på meg etter EKG-testen tidligere på kvelden. Noe som gjorde ganske vondt, siden jeg ikke var forhåndsbarbert. 

Svaret til fyren stemte faktisk. Jeg ble nokså raskt trillet inn på røntgen, som er en samlebetegnelse på alt av kroppslig innsyn her i Sverige. Det var et CT jeg skulle ta. Da kom jeg på at jeg jo hadde gjort det samme på  Uddevalla sjukehus for tolv dager siden. Dette som en etterkontroll på at jeg fortsatt var kreftfri.  

Dette fortalte jeg radiografen, og til min store glede sier han: -" Ja, jag har läst din journal så detta vet jag."  

Jøsses - et menneske som  faktisk gjorde jobben sin! Herlig! 

Vel tilbake i flomlyset på undersøkelsesrommet spør jeg om jeg nå kan drikke, men får beskjed om at jeg må vente på svaret fra "røntgen". 

Det er nå jeg velger sivil ulydighet, I trygg forvissning om at radiografen nok hadde gjort en skikkelig jobb, så åpnet jeg min medbragte termos med kald te og drakk i begjærlige slurker.  Og det smakte himmelsk! Jeg slo også av noe av det sterke taklyset, slik at det ble mer levelig å oppholde seg der. 

Medisinsk konklusjon: 

Klokka 03.oo får jeg beskjed om at "røntgensvaret"  er gitt, Legen kommer inn, denne gangen han ukvalifiserte og han sier at de vet ikke hva jeg feiler, og at de  derfor ikke kan gjøre noe.  Men de anbefalte meg å knaske Paracet (som i Sverige heter Alvedon) så mye jeg lystet for å dempe smertene. Fire gram om dagen var visst helt greit, 

De antar altså at min egen diagnose er riktig: Akutt gastritt og atypisk urinveisinfeksjon. Noen antibiotika tør de ikke å gi, siden de ikke vet, men  om jeg blir verre kunne jeg få komme tilbake. Jeg antok da at jeg kunne reise hjem, og det kunne jeg. 

Jeg ba derfor Doktor "Vetikkenoe" om å bestille sjuketransport så jeg kunne komme meg hjem og i seng. Han sa ja og forsvant, men det hendte ikke noe de neste tjue minuttene.

Da ringer jeg på klokka igjen og Frøken sur fra tidligere på natta lurte på hva det var. Jeg ba nok en gang om sjuketransport hjem. Hun sa ja vel, og gikk. 

Fortøyd til en tomsekk: 

Jeg var fortsatt fortøyd  til en nå tom pose med drypp, Og det gjorde det umulig å kle på seg og rydde opp. Jeg ringte derfor igjen på klokka, og en stresset  ny dame kom i rasende fart, røsket  av meg slangen, plastret meg  og forsvant. Jeg begynte å rydde opp sakene mine men oppdaget plutselig at blodspruten sto ut av armen. Hva jeg skulle gjøre med dette var jeg usikker på men jeg gikk bort til vasken og lot det renne mens jeg ropte på hjelp. 

Så kommer samme dame tilbake - og begynner med å vaske golvet!  Jeg sier til henne at hun må hjelpe meg å stoppe blodet. Hun kommer med en vattdott og en taperull og lager en stram bandasje, som ikke bare stopper blodet som kommer ut, men også blodstrømmen i hele armen.    

Nå kan jeg i det minste trygt kle på meg, og i det jeg nok en gang ringer for si at jeg er reiseklar og trenger å vises ut av sykehuset, får jeg endelig beskjed om at sjuketaxi er bestilt.  

Det har nå gått et døgn siden jeg sto opp og derfor sier jeg til henne som fulgte meg ut at jeg var trøtt og sliten. Da svarer hun: -" Jag är också trött"! 

Two sleepy people: 

Nå hadde jeg to muligheter. Jeg kunne svare at det driter jeg i. Noe jeg absolutt følte for, Men slikt er barnslig. Jeg valgte derfor å være empatisk og svarte dette: -" Ja jeg har jobbet en del som nattevakt på sjukehus  og vet godt at tiden mellom 03.oo og 05.oo om natta kan være krevende." 

Ute i hallen var jeg tilbake til de umulige stolene og valgte å vente stående. Nå var jeg også sulten og på en automat kjøpte jeg det som jeg antok inneholdt mest sukker; En kjempeskumdelfin overtrukket med sjokolade, Effekten kom  nesten øyeblikkelig, og jeg fikk nye krefter. 

Taxien kom imidlertid ikke, og nå var klokka passert 04.oo.  Den blå damen bak glasset var fortsatt der, og jeg ba henne om å sjekke saken. Hun svarte at nei, så lett var det ikke. Jeg fikk vente i det minste til det var gått tjue minutter. Jeg sa at det var gått tjue minutter, men hun visste noe jeg ikke visste: Taxien skulle komme fem på fire. Og nå var den åtte minutter over. 

Sju minutter senere tok jeg igjen  kontakt . Og ba om hjelp. Da sa hun at nei, hun kunne ikke ringe taxien.  Men hun kunne ringe avdelingen som igjen kunne ringe taxien. 

Halv fem kom drosja endelig . Da hadde jeg vært oppe i 23,5 time stort sett fastende med mye smerter men uten noen form for medisiner.  Hjemturen tok nesten halvannen time, blant annet på grunn av en løsaktig elg og et par stressa rever, og ved døra der hjemme da var det  blitt lyst igjen. 

Home "Swede" Home. 

Jeg avsluttet døgnet med å spise og drikke litt, og tok to Alvedon før jeg la meg. Og lovet meg selv at jeg resten av livet skal gjøre alt jeg kan for unngå NÄL.

Jeg har vært pasient på tre svenske og tre norske sykehus, Ingen av dem, selv det dårligste har vært i nærheten så elendig som Norra Älvsborg Länssjukhus. 

Ta dere sammen!

Her er mitt rop: Svenske politikere, dere som antakelig har private sjukeforsikringer og slipper å stå i kø med almuen når dere blir sjuke, nå må dere faenmeg ta dere sammen!  Akutthjelp skal ikke behøve å ta tretten timer! Og en pasient har krav på ansatte som faktisk får lov til å svare på spørsmål og kan gi en slags forutsigbarhet til pasienten. Og jo lenger køen er, jo viktigere er denne forutsigbarheten.  

Det er min overbesvisning at det også for de ansatte, må være plagsomt og frustrerende å hele tiden måtte innta en forsvarsposisjon for sine pasienter,  Og jeg håper inderlig at det ikke er slik at de ansatte skyver oss pasienter foran seg ved å behandle oss så dårlig fordi de vil at politikerne en dag skal skal våkne... 

Punkt slut, som det heter på svensk.