Etter førti år i arbeidslivet og sju års nedsatt arbeidsevne er man endelig tilstått uførepensjon. Omfang: 60 %. I brevs form kom beskjeden, sammen med grunnlaget for vedtaket. Det viser seg at man på førti år har tjent seks millioner femhundreogtjuetotusen etthundreogseksti kroner. 6.522.160.
Verken mer eller mindre.
Det fremgår også at de første hundre tusen kronene tok det hele fem år å tjene opp. Mens de siste hundre tusen kronene var unnagjort på drøye tre måneder.
Antall kroner delt på antall dager som finnes i førti år viser at jeg daglig året rundt har tjent inn kroner 446,72. Det betyr at jeg har kostet 18 kroner og 61 øre pr. time, døgnet rundt. Jeg synes egentlig ikke at dette er så veldig mye, jeg har altså egentlig vært rimelig i drift. Selv min motorsykkel koster betydelig mer enn dette.
En skal også huske på at heri er inkludert utgifter til barn ,og ymse samboere, de periodene de ikke tjente penger selv.
Alle disse tallene innebærer også et visst vemod. Å arbeide og klare meg selv har vært viktig. Å ha en viss suksess i arbeidslivet har vært givende. Det har gått opp og ned, men totalt sett har jeg grunn til å være fornøyd. Å ha jobbet mange år i det offentlige gir en bedre pensjon. Siden jeg får lov å jobbe 40 % noen år til så vil jeg greie meg fint økonomisk. Sånn sett er det bra å ha arbeidet i velferdslandet Norge. Vi kan tre av med æra og lommeboka i noenlunde behold.
Men det er vemodig at den vesentlige delen av mitt arbeidsliv nå er over. Det er bare seks år til jeg blir heltids pensjonist, om jeg får leve så lenge.
Kampen framover blir å klare å stå i 40 % jobb, uaktet alle de fysiske plagene som hjemsøker en knark som oss. Og vissheten om at en vakker dag skal vi aldri gå på jobben mer. Spørsmålet kan fort bli: Hvem er vi da, når vi ikke lenger er til nytte men tvert om bare er blitt til en utgiftspost for storsamfunnet? Har man da en rolle utover å være en pest og en plage for samfunnet, samt nyttig stemmekveg ved hvert valg?
Svaret på dette , det svever i det blå. Jeg er trist om enn ikke fortapt.
Verken mer eller mindre.
Det fremgår også at de første hundre tusen kronene tok det hele fem år å tjene opp. Mens de siste hundre tusen kronene var unnagjort på drøye tre måneder.
Antall kroner delt på antall dager som finnes i førti år viser at jeg daglig året rundt har tjent inn kroner 446,72. Det betyr at jeg har kostet 18 kroner og 61 øre pr. time, døgnet rundt. Jeg synes egentlig ikke at dette er så veldig mye, jeg har altså egentlig vært rimelig i drift. Selv min motorsykkel koster betydelig mer enn dette.
En skal også huske på at heri er inkludert utgifter til barn ,og ymse samboere, de periodene de ikke tjente penger selv.
Alle disse tallene innebærer også et visst vemod. Å arbeide og klare meg selv har vært viktig. Å ha en viss suksess i arbeidslivet har vært givende. Det har gått opp og ned, men totalt sett har jeg grunn til å være fornøyd. Å ha jobbet mange år i det offentlige gir en bedre pensjon. Siden jeg får lov å jobbe 40 % noen år til så vil jeg greie meg fint økonomisk. Sånn sett er det bra å ha arbeidet i velferdslandet Norge. Vi kan tre av med æra og lommeboka i noenlunde behold.
Men det er vemodig at den vesentlige delen av mitt arbeidsliv nå er over. Det er bare seks år til jeg blir heltids pensjonist, om jeg får leve så lenge.
Kampen framover blir å klare å stå i 40 % jobb, uaktet alle de fysiske plagene som hjemsøker en knark som oss. Og vissheten om at en vakker dag skal vi aldri gå på jobben mer. Spørsmålet kan fort bli: Hvem er vi da, når vi ikke lenger er til nytte men tvert om bare er blitt til en utgiftspost for storsamfunnet? Har man da en rolle utover å være en pest og en plage for samfunnet, samt nyttig stemmekveg ved hvert valg?
Svaret på dette , det svever i det blå. Jeg er trist om enn ikke fortapt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar