Livets Savn:
Bærer på måneder og år med ugrått gråt.
Ser de store tomme vidder i meg,
Skulle gjerne fylt dem alle med
kjærlighet, og håp.
Stillheten jeg hører er et evig larmende drønn.
Fra min barndoms hyl om å bli sett.
Og om at noen vil lytte til
min klage og min bønn.
Utenpå alle denne tristhet, sorg og livslange savn.
Ligger lag på lag med plaster av fornuft og vett.
Det er derfor det jeg mangler,
savner sitt eget navn.
Nå, etter mer en tjue tusen levde dager.
Flere av dem med gylne øyeblikk.
Alltid har skriket lydt
I mitt evige mørkes lager.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar