Jeg er seksten år. Det er en solfylt lys dag med god sikt og høy himmel. Jeg loses ut mot en mast som står ute på et åpent flatt jorde. Masten er fundamentet til verdens største vindmølle, den er så enorm at bladene bare skimtes opp mot himmelen og brølet fra vingespissene idet de passerer sitt laveste punkt på sirkelen kjennes rett inn i kroppens ryggmarg, det er som å nærdusjes av støyen fra en Tupolev jetmaskin. Støyen vasker hver eneste celle i kroppen gullende ren, men vettskremt.
Han som loser meg dit er Egil, verdens rikeste og mest vellykkede mann i mine øyne dengang jeg var seksten år. En jeg er livredd for, men også en jeg syntes er drivende dyktig i alt han foretar seg.
Mellom to bladpasseringer loses jeg videre, inn mot en luke og et mannhull jeg må finne fram til selv ved denne digre vindturbinens klumpete fot. Alt der innunder vindmøllebladene er irrgrønt metall, klinker, bolter flater og muttere. Konstruksjonen står enten på dette ene benet, eller det står på tre ben som er like og så langt fra hverandre at jeg kun kan se dette ene. Slik som den dere greia i Paris, du vet. Jeg vet ikke for alt er så stort.
Jeg finner åpningen kun med stor møye og meningen er at jeg skal klatre inn der og finne veien, ikke oppover mot vindmøllens topp, nei ned til bunns i fundamentet. Der skal det finnes en utgang som gjør at man kan gå inn og ut av møllen uten å måtte ta hensyn til møllebladenes sirkulære og morderiske ferd mellom himmel og jord. Mens jeg strever med å åpne luken oppdager jeg at kroppen min ikke lenger er seksten år gammel og veier 65 kilo. Den er plutselig blitt 55 år gammel, og jeg veier plutselig det doble. Aldri i verden om jeg klarer å komme ned i det lille hullet der, tenker jeg. Det er fysisk umulig.
Nå som jeg kan se inn i maskineriets indre oppdager jeg dessuten digre tørre grønne tannhjul som maler langsomt rundt der inne. Om en av de tennene griper fatt i noe av tøyet mitt eller meg selv er jeg gelè innen minuttet er omme.
Riktignok er jeg bare seksten år, men jeg har da min lange mekanikererfaring å vurdere dette med - den som jeg besitter som 55-åring.
Idet jeg forsøker å reflektere over det underlige i å være både i begynnelsen og langt over midten av mitt eget liv på en og samme tid dukker en ny form for støy opp.
Jeg løfter blikket mot himmelen bra mitt bakkeleie, ruller over på siden for å se skikkelig og der får jeg øye på Egil igjen. Han står på en jetskuter som er festet i enden av et utrolig langt tau eller kanskje det er en sånn strikk som folk kaster seg utfor broer med? .
Tauet er i den andre enden festet til vindmøllens topp der oppe i himmelen et sted.
Jeg kan ikke se det men forstår det likevel fordi Egil gir gass med jetskuteren og han flyr i enorme halvbuer, kun begrenset av tauet hvis ene ende jeg ikke kan se, men buenes form viser at selv om han kan fly, så holdes han på plass av vindmøllens topp.
Mens han flyr roper han ivrig oppmuntringer ned til meg om at jeg bare må streve meg videre. Egil er min vellykkede sjef, han vet alt. Han har bygget sin egen fabrikk og er rik og kan alt om faget sitt. Jeg kan plutselig ingenting. Han kan fly i luften, smette mellom møllens rotorblader som var han en svale og en gud på en og samme gang. Aldri skjer det at han flyr feil slik at tauet kommer innimellom bladene. Det ene sekundet er han i himmelen høyt over rotorbladets topp, det neste suser han i vanvittig hastighet bare en meter over bakken.
Jeg må gjøre som han sier, tenker jeg. Han vet jo best.
Så er jeg plutselig 55 igjen og vet at det ikke går an å holde på slik han gjør men jeg ser jo at han flyr der oppe, i enorme sirkler som en strikkhopper som plutselig har fått jetmotor aldri kan holde opp med å suse rundt i enorme halsbrekkende halvsirkler. Hvorfor er han ikke livredd, tenker jeg. Han er jo mye eldre enn meg - han er sikkert minst tretti år gammel! Og hvorfor kutter han ikke tauet i rotorbladene?
Dette finner jeg aldri ut av men aksepterer at det må bare være slik jeg ser det. Egil er Gud - han kan til og med koste på seg å fly samtidig som han gir meg gode råd om hva jeg burde gjøre for å komme videre. Han har også tid til å fortelle om jetskuterens finesser, ifall jeg skulle være interessert.
Jeg er det motsatte av alt han er og må finne meg i å krype ned i fotens indre for å finne den aller laveste utgangen, den som gjør at også alle andre kan komme seg inn i møllens fot og kjerne.
Himmelen forsvinner og jeg glir plutselig som i en omvendt fødsel inn i denne digre teknikkens indre. Idet jeg er innenfor, forsvinner alt lys og jeg kan ikke lenger se.
Mørket rundt meg er fylt av malende tannhjul, knirkende lagre og hvinende akslinger jeg kun kan fornemme finnes.
Ofte sitter jeg fast, men enkelte ganger kommer jeg meg innover og nedover. Det er trangt og farlig.
Plutselig rammes jeg av en akutt trøtthet - jeg må sove litt, om så bare i to minutter.
Kjemper først imot, dette er ikke noe sovende sted men jeg sovner likevel, og plutselig er jeg våken og ligger i min egen seng, utmattet og skjelvende.
Jeg forstår at det hele var en drøm. Men hvorfor? Som en middelaldrende mann langsomt krypende på vei ut av et over 40 års arbeidsliv trenger jeg ikke så langt tid på å finne ut av sammenhengene.
Langsomt tyder jeg derfor drømmen min .
Vindmøllen er åpenbart symbol både for NAV, arbeidslivet og samfunnets ulike høyder og nivå vi mennesker havner på og i. Egil eksisterte og var min første sjef på noe som heter Skallevold Trevarefabrikk - Egil var en krevende kar som ofte var sur og grinete men etter min unge målestokk også ekstremt vellykket, med egen virksomhet og stor tro på egen faglige dyktighet - som han også hadde. Jeg tenkte dengang at prisen for å være en vinner var å alltid være i dårlig humør. Men han og broren hans Kjell, lærte meg å jobbe. Jeg tror en av dem lever fortsatt men har glemt hvilken. Men jeg vil aldri glemme at de var de første i min verden som kunne bruke meg til noe.
Jeg forstår at jeg lager bilder av at jeg må i gjennom dette NAV-systemet, tilynelatende et enormt troll av en turbin som endrer livet til så mange mennesker. Et system som kan ta fra deg all følelse av kontroll og tillit.
Det drømmen ikke fortalte er om jeg finner denne utgangen - det stoppet jo rett før. Slik jeg selv har det i øyeblikket - jeg har stoppet opp i yrkeslivet og vet ikke hva jeg kan komme ut som i den andre enden. Jeg har førti års yrkeserfaring som jeg ikke aner hva jeg kan bruke til. Den regnes av arbeidsgiver og samfunn som ikke noe verd og hvorfor skal jeg bry meg med å opphøyde den da? Til noe den åpenbart ikke er.
Drømmedampen stiger ytterligere bort og jeg ser at også de vellykkede er festet fast til sine ting, de kan fly men de kan ikke fly fritt. De må på jobb, fødes og dø som alle andre. De må passe seg for rotorbladene der jeg må passe meg for tannhjulene.
Men der de flyr, der må jeg krype og krabbe. Hva skjer neste gang jeg våkner? Og enda verre: Hva skjer om jeg ikke våkner?
Drømmer er kanskje farlige, Men jeg frykter den våkne virkeligheten langt mer.....
Enorm vindmølle
NAV sin hjemmeside
http://www.skallevold.no/
Han som loser meg dit er Egil, verdens rikeste og mest vellykkede mann i mine øyne dengang jeg var seksten år. En jeg er livredd for, men også en jeg syntes er drivende dyktig i alt han foretar seg.
Mellom to bladpasseringer loses jeg videre, inn mot en luke og et mannhull jeg må finne fram til selv ved denne digre vindturbinens klumpete fot. Alt der innunder vindmøllebladene er irrgrønt metall, klinker, bolter flater og muttere. Konstruksjonen står enten på dette ene benet, eller det står på tre ben som er like og så langt fra hverandre at jeg kun kan se dette ene. Slik som den dere greia i Paris, du vet. Jeg vet ikke for alt er så stort.
Jeg finner åpningen kun med stor møye og meningen er at jeg skal klatre inn der og finne veien, ikke oppover mot vindmøllens topp, nei ned til bunns i fundamentet. Der skal det finnes en utgang som gjør at man kan gå inn og ut av møllen uten å måtte ta hensyn til møllebladenes sirkulære og morderiske ferd mellom himmel og jord. Mens jeg strever med å åpne luken oppdager jeg at kroppen min ikke lenger er seksten år gammel og veier 65 kilo. Den er plutselig blitt 55 år gammel, og jeg veier plutselig det doble. Aldri i verden om jeg klarer å komme ned i det lille hullet der, tenker jeg. Det er fysisk umulig.
Nå som jeg kan se inn i maskineriets indre oppdager jeg dessuten digre tørre grønne tannhjul som maler langsomt rundt der inne. Om en av de tennene griper fatt i noe av tøyet mitt eller meg selv er jeg gelè innen minuttet er omme.
Riktignok er jeg bare seksten år, men jeg har da min lange mekanikererfaring å vurdere dette med - den som jeg besitter som 55-åring.
Idet jeg forsøker å reflektere over det underlige i å være både i begynnelsen og langt over midten av mitt eget liv på en og samme tid dukker en ny form for støy opp.
Jeg løfter blikket mot himmelen bra mitt bakkeleie, ruller over på siden for å se skikkelig og der får jeg øye på Egil igjen. Han står på en jetskuter som er festet i enden av et utrolig langt tau eller kanskje det er en sånn strikk som folk kaster seg utfor broer med? .
Tauet er i den andre enden festet til vindmøllens topp der oppe i himmelen et sted.
Jeg kan ikke se det men forstår det likevel fordi Egil gir gass med jetskuteren og han flyr i enorme halvbuer, kun begrenset av tauet hvis ene ende jeg ikke kan se, men buenes form viser at selv om han kan fly, så holdes han på plass av vindmøllens topp.
Mens han flyr roper han ivrig oppmuntringer ned til meg om at jeg bare må streve meg videre. Egil er min vellykkede sjef, han vet alt. Han har bygget sin egen fabrikk og er rik og kan alt om faget sitt. Jeg kan plutselig ingenting. Han kan fly i luften, smette mellom møllens rotorblader som var han en svale og en gud på en og samme gang. Aldri skjer det at han flyr feil slik at tauet kommer innimellom bladene. Det ene sekundet er han i himmelen høyt over rotorbladets topp, det neste suser han i vanvittig hastighet bare en meter over bakken.
Jeg må gjøre som han sier, tenker jeg. Han vet jo best.
Så er jeg plutselig 55 igjen og vet at det ikke går an å holde på slik han gjør men jeg ser jo at han flyr der oppe, i enorme sirkler som en strikkhopper som plutselig har fått jetmotor aldri kan holde opp med å suse rundt i enorme halsbrekkende halvsirkler. Hvorfor er han ikke livredd, tenker jeg. Han er jo mye eldre enn meg - han er sikkert minst tretti år gammel! Og hvorfor kutter han ikke tauet i rotorbladene?
Dette finner jeg aldri ut av men aksepterer at det må bare være slik jeg ser det. Egil er Gud - han kan til og med koste på seg å fly samtidig som han gir meg gode råd om hva jeg burde gjøre for å komme videre. Han har også tid til å fortelle om jetskuterens finesser, ifall jeg skulle være interessert.
Jeg er det motsatte av alt han er og må finne meg i å krype ned i fotens indre for å finne den aller laveste utgangen, den som gjør at også alle andre kan komme seg inn i møllens fot og kjerne.
Himmelen forsvinner og jeg glir plutselig som i en omvendt fødsel inn i denne digre teknikkens indre. Idet jeg er innenfor, forsvinner alt lys og jeg kan ikke lenger se.
Mørket rundt meg er fylt av malende tannhjul, knirkende lagre og hvinende akslinger jeg kun kan fornemme finnes.
Ofte sitter jeg fast, men enkelte ganger kommer jeg meg innover og nedover. Det er trangt og farlig.
Plutselig rammes jeg av en akutt trøtthet - jeg må sove litt, om så bare i to minutter.
Kjemper først imot, dette er ikke noe sovende sted men jeg sovner likevel, og plutselig er jeg våken og ligger i min egen seng, utmattet og skjelvende.
////////////////////////////////////////// O O \\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\
Jeg forstår at det hele var en drøm. Men hvorfor? Som en middelaldrende mann langsomt krypende på vei ut av et over 40 års arbeidsliv trenger jeg ikke så langt tid på å finne ut av sammenhengene.
Langsomt tyder jeg derfor drømmen min .
Vindmøllen er åpenbart symbol både for NAV, arbeidslivet og samfunnets ulike høyder og nivå vi mennesker havner på og i. Egil eksisterte og var min første sjef på noe som heter Skallevold Trevarefabrikk - Egil var en krevende kar som ofte var sur og grinete men etter min unge målestokk også ekstremt vellykket, med egen virksomhet og stor tro på egen faglige dyktighet - som han også hadde. Jeg tenkte dengang at prisen for å være en vinner var å alltid være i dårlig humør. Men han og broren hans Kjell, lærte meg å jobbe. Jeg tror en av dem lever fortsatt men har glemt hvilken. Men jeg vil aldri glemme at de var de første i min verden som kunne bruke meg til noe.
Jeg forstår at jeg lager bilder av at jeg må i gjennom dette NAV-systemet, tilynelatende et enormt troll av en turbin som endrer livet til så mange mennesker. Et system som kan ta fra deg all følelse av kontroll og tillit.
Det drømmen ikke fortalte er om jeg finner denne utgangen - det stoppet jo rett før. Slik jeg selv har det i øyeblikket - jeg har stoppet opp i yrkeslivet og vet ikke hva jeg kan komme ut som i den andre enden. Jeg har førti års yrkeserfaring som jeg ikke aner hva jeg kan bruke til. Den regnes av arbeidsgiver og samfunn som ikke noe verd og hvorfor skal jeg bry meg med å opphøyde den da? Til noe den åpenbart ikke er.
Drømmedampen stiger ytterligere bort og jeg ser at også de vellykkede er festet fast til sine ting, de kan fly men de kan ikke fly fritt. De må på jobb, fødes og dø som alle andre. De må passe seg for rotorbladene der jeg må passe meg for tannhjulene.
Men der de flyr, der må jeg krype og krabbe. Hva skjer neste gang jeg våkner? Og enda verre: Hva skjer om jeg ikke våkner?
Drømmer er kanskje farlige, Men jeg frykter den våkne virkeligheten langt mer.....
Enorm vindmølle
NAV sin hjemmeside
http://www.skallevold.no/
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar