Arbeidets velsignelse.

Jeg forsto før jeg begynte på skolen at jeg måtte passe på meg selv for det var ingen andre som gjorde det. Ville jeg ha noe måtte jeg skaffe det selv. Derfor forsto jeg tidlig gleden ved å tjene  egne penger.
Jeg begynte å arbeide da jeg var ti år. I feriene , på jordene med å kutte løk, sette løk, sette poteter, plukke poteter.  Det var bokstavelig talt et blodslit. Særlig løkkuttingen gikk alvorlig utover fingrene og man skar seg med løkkniven støtt.

Som tolvåring begynte jeg å sykle avisene. Opp klokka fem og ferdig klokka sju - seks dager i uka.  Uansett vær og årstid. Uansett om sykkelen fungerte eller om det var brøyta eller ikke - avisa skulle fram. Det var ros hver jul i form av konvolutter med penger i postkassa - og mye sutring ellers i året på de dagene avisbudet fikk kjeft for at avisen var forinket i trykken slik at mange ikke rakk å lese avisa før de gikk på jobb. Grinete bikkjer og brøytebilder var også et tilbakevendende problem. Sykkelen jeg brukte var kjøpt på avbetaling og tok to år å betale ned på.

Som sekstenåring begynte jeg på fabrikk. Opp klokka seks, hjemme klokka fem og ni  og en kvart times arbeidsdag. Jeg jobbet også i feriene disse to åra til jeg fylte 18.

Så var det et skoleår som på tross av sine  mange tolvtimers dager var et hvileår å regne - jeg gikk opp elleve kilo på tre måneder på grunn av lediggang og mye mattilgang. Det var uansett min viktigste og beste "ferie".

Jeg har kjedet vettet av meg med år som bussjåfør i Oslo, Nøtterøy og Bærum. Seine kveldsruter uten passasjerer og tidlige morgenbusser  som var stinn brakke,  bånn gass og stadige forsinkelser. Tre dagers jobb og en dag fri. Seks dager jobb og to dager fri. Tolv timers dager. Begynte morraskiftet  etter fridagen 03. 15 av avlutta nattskiftet 04.30., deretter en kort fridag før morraskiftet begynte igjen.

Jeg har båret tonnevis av møbler, pianoer,  hvitevarer og annet rusk og rask opp og ned femetasjes hus uten heis. Jeg har tømt hus for møbler som ikke var betalt med den skrikende familien  på nakken helt til siste stol var båret ut. Jeg har tømt trailere for hånd for sponplater og flatpakkede møbler - båret ut midtvintert på glatta og hengt i kraner inn på lager.

Jeg har jobbet år i rusomsorgen med drapstrusler, begravelser, avrusning, overdoser, psykoser og annet på litt for nært hold litt for mange ganger.  Jeg har sett mange dø, enda flere fortsette misbruket sitt og  at alt for  få blir bra - skikkelig bra!

Jeg har jobbet i psykiatrien under konstant mulighet for uprovosert juling, telt opp bestikket etter hvertt måltid for å sikre at ingen pasienter stjal kniver for å true oss med dem etterpå.

Jeg har sittet timer , uker og dager på toppen av tårn og inni sementrør for å passe på ulike prosesser på Slemmestad fabrikker og  på Essoraffineriet.

Jeg har revet keramikkovner i en sky av asbestpulver og kastet opp i to dager etterpå. Jeg har passet egne barn og andres barn og barnehagebarn år ut og år inn. Tatt av og på vinterklær på tolv utålmodige unger midt i vårløsninga og den verste gjørmetida. Jeg har jobbet på ungdomsklubb i hundrevis av decibel  i Bærum og jeg har vasket vinduer som hjemmehjelper på Majorstua.

Jeg har holdt redde døende i handa, jeg har praktisert livredning med trist resultat  i krigstida  i Bosnia og  sett ungdom dø etter å ha kjørt seg fordervet. 

Jeg har omorganisert, blitt omorganisert, gått på videreutdanning og sitter i hundrevis av uutholdelige møter.
Jeg har blitt truet med outsorcing, oppsigelse, jeg har blitt truet på jobb når jeg har vært alvorlig sjuk og jeg har ved et enkelt tilfelle sagt opp på dagen.

Jeg har passet på meg selv i mer enn 45 år. Jeg har arbeidet i  over trettitre år i full stilling eller mer. Jeg har hatt budsjettansvar i flermillionersklassen og jeg har hatt driftsansvar og personalansvar i minst femten år av yrkslivet.  Jeg har alltid likt å jobbe. Jeg elsker å være til nytte. Jeg trives utrolig bra i et dynamisk, morsomt og   kreativt arbeidsmiljø. Jeg elsker å lære nye ting.

Før.

Etter at jeg nå de siste åra har blitt  først herset med  og senere ignorert av min nåværende arbeidsgiver på ulike vis til jeg i dag er redusert til en ubrukelig halvgamling uten kompetanse som er "ufaglært" , "ikke har kompetanse" og  som kan glemme å søke på stillinger jeg er interessert i.

På finurlig vis er all min verdighet, selvrespekt og tro på at det finnes muligheter og nye valg som blåst bort - effektivt utradert av min nåværende arbeidsgiver.   

At jeg nå er blitt sykmeldt  er et problem som jeg også - av en eller annen merkelig grunn - også må føle et ansvar for.

Høyt og tydelig vil jeg rope ut: Jeg er lojal, kunnskapsrik, pålitelig og glad i å jobbe. Jeg er målrettet og flink til mange ting - og jeg plages ikke av at andre er flinkere til sine ting. Tvert imot beriker det livet mitt.  Jeg har ikke gjort noe galt selv som har bragt meg i denne situasjonen jeg er nå - sykmeldt uten evne eller tro på at jeg klarer å jobbe igjen. 

Jeg orker  for tiden ikke tanken på yrkesrettet habilitering, jeg orker ikke mer tøys fra arbeidsgiveren og jeg er sykt lei og utslitt  av å bli fornedret og umyndiggjort. Min tro på at noen legger sammen to og to og kommer med en unnskyldning over alt jeg har måttet gjennomgå anser jeg som lik null.

I en alder av femtitre klarer jeg bare å føle en eneste ting: Jeg orker ikke mer av dette her. Jeg trenger en ny arbeidsgiver men etter å ha søkt over tretti jobber og aldri kommet som høyere enn nr. 2 gir jeg opp.  For nå ser jeg ikke at jeg klarer å fylle de kravene som stilles i enhver jobb. Jeg er blitt vàr, forsiktig og skeptisk. Og trøtt.

Jeg vet egentlig at jeg er bra nok.   Men kroppen kjenner det ikke.