Meningen med livet: Å arbeide og å elske.

Det er min faste overbevisning at meningen med livet er  å arbeide og å elske. I betydningen arbeid,  ligger gaven i å kunne være til nytte for seg selv og  for andre. Å yte er like viktig som å nyte for å oppnå det lille rare vi kaller lykke.
Ikke alle kan arbeide dessverre. derfor er det å bli fratatt retten til å være til nytte et overgrep mot mulighetene til å oppnå det vi kan kalle menneskelig lykke.

Retten til å arbeide handler derfor om mer enn brød alene - det handler like mye om retten til lykke.

I begrepet å elske ligger nokså store ord som å se andre, blir sett av andre,  bli respektert - respektere andre.
Respektere betyr i denne sammenheng å se en gang til. Se en gang til på ditt medmenneske og se om det er noe der du ikke fant første gang du kikket.  Kan hende noen gjør det samme med deg?
Her er nøkkelen og forståelsen til det vi kan kalle tilhørighet, identitet og felleskap.

Jeg tilhører en gruppe, jeg er noe i den gruppa og jeg føler trygghet ved å være fler enn meg selv.

Med dette som grunntone er det med beklagelse jeg må erkjenne at jeg for tiden langt på vei mangler begge deler. Jeg er i en jobb jeg bare delvis blir benyttet i, jeg bor aleine og det er lite som tyder på noen bedring i nær fremtid. Jeg har mange bekjente men få venner. Jeg har mye kompetanse men ingen etterspør den.

Jeg er etterhånden blitt ganske frisk og rask,  etter noen tøffe år,  men ingen er interessert i hva jeg kan yte på jobben utenom meg selv.

Ros kan jeg ikke huske sist jeg fikk og etterdønningene av en tøff jobbprosess har medført at jeg nærer den største skepsis til ethvert utspill fra min arbeidgiver - derfra er regelen: Intet godt i vente annet enn den månedlige og heldigvis faste lønnsutbetalingen. Slik har det nå vært i fire samfulle år. Det er nokså lenge.

Som nyseparert og snart skilt så er hverdagen at jeg er aleine, selv om mine tre barn,  som nå bor tre ulike steder , vil meg alt godt så lever de nå sin egne liv og trenger ikke foreldrenes selskap særlig ofte,.

Noen vil si at jeg har meg selv å takke for dette m,ed jobb og samliv.  Kan hende er det sant men mitt mål har hele veien vært bare dette enkle: Å arbeide og å elske.  Ikke mer enn dette. Heller ikke mindre. 

I perioder av livet har jeg opplevd dette i fullt monn og det er jeg svært takknemlig for.  Det jeg lurer på er om dette kommer tilbake. Ingen vil  tydeligvis ha en femtitre år gammel mann i en kreativ jobb,  og selv vil jeg ikke for alt i verden gå inn i en forpliktende relasjon - til det er det for mye som har gått i stykker det siste året.

Jeg vet ikke hva jeg har fortjent og hvor rettferdigheten eller urettferdigheten starter. Men jeg kjenner at jobbdelen av livet mitt trenger et kraftig oppsving med hensyn til tro på at det kan komme bedre dager.  Jeg er nøysom - alt jeg ber om er å bli sett, satt litt pris på og rost bittelitt for det jeg gjør bra. Ikke mer - ikke mindre.

I privatlivet er det lettere: Å være aleine er et valg, omenn bittert. Men valget er mitt eget og min mange bekjente , mine atskillig færre venner og mine barn gjør at  jeg føler meg ikke ensom.

Jeg er bare fra tid til annen mer enslig enn jeg liker.  Og jeg vet at det er folkesjukdom, at mange har det verre enn meg og at av den grunn ikke burde klage.

Kan hende burde jeg slutte i arbeidslivet og  leve videre på en annen måte? Kan jeg være mer til nytte da tro?