Det forekommer dessverre eller heldigvis - enkelte klare øyeblikk i livet. Jeg har for ikke lenge siden hatt et av mine vesentlige "oppletter" som vestlendinger sier.
Tankene som har plaget meg er: Hvorfor har jeg vært gift tre ganger og mislykkes gang på gang, og hvorfor gjentar jeg dette gang på gang? Mennesker er jo ikke dumme - de har som regel gode grunner for å gjøre sine idiotiske ting.
For så finne svaret har jeg måttet gå tilbake til tidlige erindringer. De språkløse fornemmelser og ikke-uttalte gamle savn. Lengsler og smerter jeg hater å rote rundt i. Følelser som gjør meg rasende og fortvilet og levner meg uten noe håp og ære. Jeg har måttet gjense mennesker som jeg er oppdratt til at skulle være elskverdige, men som jeg bare hater og forakter. De, på sin side, har ignorert min eksistens i stedet for å beskytte slik de skulle ha gjort. Om årsaken er vond vilje, sykdom eller hat - er underordnet i denne sammenheng. I mitt liv kom til slutt mennesker jeg var forpliktet til å ta vare på og elske.
Og det har jeg gjort etter beste evne.
Men det har aldri vært meningen at barn skal ta vare på sine foreldre mens de ennå er barn. Og det måtte jo jeg.
Alt dette her har gitt et resultat. Et resultat som summer i kroppen og verker i hver fiber: En evig lengsel etter lykke, respekt.tilhørighet, familie, et hjem og en tanke om at ett sted i denne verden finnes det et menneske eller to som elsker meg.
Et sted finnes det mennesker som liker at jeg er til. Et sted kan jeg være til nytte for noen og noen kan innimellom være til nytte , og glede, for meg også.
Det er bare å innrømme:
De som var satt til å ta vare på meg og mine søsken hatet hverandre, de orket ikke tanken på jobben med å ha barn og de eidde ikke språk på følelser, ikke engang sine egne. Langt mindre andres.
Jeg måtte derfor vokse opp som det mest ensomme barn i verden, med småsøsken å passe, og ingen å spørre eller snakke med.
Alt jeg kjente og følte var stumt. All min kompetanse var taus - også for meg selv. Ordene jeg trengte fantes ikke.
Ungdomstidens frigjøring vekk fra en iskald og kjærlighetsløs barndom var som en vidunderlig frigjørende vårflom. Bøkene, menneskene,filmene,nettverket jeg ble en dal av frigjorde meg fra barndommens uutholdelige ensomhet opg iskule.
Jeg fikk lov til å eie meg selv igjen.
Men det jeg var - var dessverre ikke stort å ha. Men livet skal leves uansett. Så jeg måtte bare videre.
Det er altså derfor disse ekteskapene kommer i stand. Jeg bygger reir, med hus, kjerring, unger, oppgaver, fritid, jobb og livsinnhold hvor jeg blir en viktig del av livet til andre. Jeg prøver å skape et hjem for meg og "mine". Jeg prøver å lage et sted hvor jeg har en plass og en rett til å være.
Jeg gjør det ved å være til nytte, sette egne behov på vent, gi bort, ikke mase, ikke kreve, ikke be om noe men bare håpe at en dag.
En dag skal det være min tur til å få uten å måtte gi. En dag har jeg kanskje fortjent det.
I sannhetens og rettferdighetens navn må jeg legge til at et og annet forsøk har det vært gjort på å gi meg det jeg trengte.
Men da har jeg ikke evnet å ta imot. Jeg har vært for ung, for usikker, for uvitende eller bare ualminnelig redd for å få noe jeg ikke fortjente. Det er ikke lett å gi meg noe. Men jeg lengter etter å få det likevel.
Den gryende forståelsen av at savn og lengsel har vært så styrende for mange av mine valg er ikke noe nytt selvfølgelig. jeg har visst det lenge.
Men nå er jeg 53 år. Jeg har tryna igjen. Jeg er litt klokere, litt mer villig til å se på mitt eget ansvar i alt som skjer. En vet også med årene at andre mennesker kan man ikke endre.
Man kan bare endre seg selv.
Alt jeg har lært er at jeg kan ikke gifte meg flere ganger .
Men jeg lengter etter et hjem allikevel.
Mer enn noen gang, nå som det står så klart for meg hva jeg trenger. Kjærlighet, hjem, kontakt og felleskap. Det slår meg at dette er jeg ikke alene om. Det er jo dette som er blitt folkesykdommen for så mange av oss.
Men jeg nekter å tro at alle andre har opplevd den avstøtning, ignoranse og følelseskulde jeg har vokst opp med.
En slik verden unner jeg ingen.
I mellomtiden - den tiden jeg ikke kan gifte meg igjen og ennå ikke har funnet svaret på mine spørsmål - kjenner jeg glede over de andre tingene.
Barna som vil meg bare vel, innsikten jeg tilegner meg , vennene jeg har kontakt med og de utallige øyeblikk av lykke og tilfredshet som hjemsøker min plagede sjel og som gir meg fri fra alt vondt for en stund.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar