Begravelser

Jeg var i begravelse igjen i går. Døden blir beklageligvis en stadig større del av livet ettersom jeg blir eldre. Støtt er det en eller annen bekjent eller venn eller innimellom slektning som finner det for godt å slutte å bekymre seg over livets trivialiteter, enten som et uhell, av alder eller av sykdom.
Det slår meg derfor at sett i forhold til den tiden man er død eller ufødt så varer livet relativt sett kortere og kortere.
For meg som nå har minst to tredjedeler av fremtiden min bak meg så begynner det kanskje å haste litt med å gjennomføre de drømmene som måtte være igjen av dette livet.
Med i beregningen her kommer resignasjonen.
Resignasjonen er den delen av livet som rommer de skuffelser og nederlag som har tvunget en til å skifte kurs underveis i livet. Man ble ingen kirurg eller finansakrobat eller oppfinner. Man ble bare det man ble liksom. Og det er stort sett alltid mindre enn man trodde på forhånd.
Men noen drømmer er det da igjen. Og noen mål er også nådd. Jeg er velsignet med tre friske barn - det er verd mer enn alt annet jeg kan drømme om. Jeg har realisert flere drømmer om å reise. Jeg har opplevd kjærligheten og jeg har overlevd alvorlige sykdommmmer. Jeg har mistet venner men også vunnet noen. Jeg er blitt klokere med årene, det er det ikke alle som blir! Noen blir dessverre bare eldre.
Det vil nok bli flere og flere begravelser å gå i. Jeg håper at mine venner tar seg tid til å ha det litt hyggelig i min egen, når den tid kommer. De kan for eksempel si til hverandre "Han var utrolig glad i mennesker. Synd at han aldri klarte å vise det skikkelig".
Det ville vært en ære. Men enn så lenge lever jeg en stund til. Og vil oppleve flere som dør før meg. Men en en dag så lever alle videre. Uten meg. Det vet jeg nå. Det tenkte jeg lite på da min første tredel av livet var unnagjort.