Det er et paradoks at man kan ha hundrevis av venner på facebook, bråtevis av kolleger og massevis av hyggelige bekjente, og at man på tross av alle disse tingene sitter kveld etter kveld mutters aleine foran tv. Fenomenet heter relasjonsforvirring - man vil gjerne tilhøre et fellesskap men man orker ikke det samme felleskapets betingelser.
Eller man blir ikke orket av fellesskapet fordi man selv stiller for mange urimelige betingelser.
Særlig gjelder dette i den relasjonen vi vanligvis kaller parforhold!
Når man en sjelden gang treffer de man kjenner og man sjelden treffer så lyder det gjerne ting som: Vi må møtes snart igjen! Det er alt for lenge mellom hver gang! Bare ring når du er i nærheten!
Men: Hvis man begynte å ta disse utsagnene på alvor ville man fort bli en kvise på noens rumpe.
Så det enkleste er å nok holde seg hjemme og se på tv. Savnet av et felleskap, det venner man seg til. Vi må bare håpe at de aldri aldri slutter å sende ut tv-programmer.
DET ville vært skikkelig krise!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar